Internett seirer igjen!
Dette kunne vært tittelen på overskriften som fulgte nyheten om at det verdensomspennende datanettverket nå er folks foretrukne nyhetskanal. Tjuefire timer i døgnet og sju dager i uken er det mulig å finne ut hva som skjer i DIN verden enten den dreier seg rundt innenriks- og utenriksnyheter, sport, spill, politikk, kultur eller noe mindre tradisjonelt.
Nettavisenes "kolonisering" og tidsimperialisme opplever jeg som et personlig paradoks mange nok vil kjenne seg igjen i.
Oftere og oftere i løpet av en vanlig arbeidsdag suser musepekeren over de største nyhetsleverandørene, på jakt etter nyheter og blodferske oppdateringer om situasjonen i Irak, Blairs forestående avgang, Guris Schanckes GP exit, RBKs lange marsj mot et nytt seriegull og fulle trøndere på charterfly til syden. Ikke tar det langt tid å lese et par saker heller.
Motsetningen ligger i hyggestunder med svære papiraviser, en god kopp kaffe, bløte sofaputer og fullstendig ettermiddagsro.
Avislesingen har vært som en rød trød i et kort voksenlivs kjærlighetsforhold til nyhetsmediene Alenetid med verden, stillhet kun brutt av blafrende a3 sider med trykksverte. Nye vaner er nå i ferd med å ødelegge dette glansbildet. Surfingen har sin pris.
En pris som er i ferd med å forandre det mediebildet vi har vært vant med.
Fordelene med nettets fleksibilitet og tempo er åpenbare, bakdelen er, i mitt tilfelle, at det sniker seg inn som en ny måte å haste seg forbi hverdagene. Den moderne verden og det moderne byliv fordrer jo travelheten. Nettopp derfor har stunden med papiravisene vært så verdifull.
Utviklingen er det vanskelig å kjempe mot . Skal vi tro undersøkelsen er denne digital. Det stiller landets mediehus ovenfor en rekke nye, uvante spørsmål som må besvares i løpet av umiddelbar fremtid.
Hvordan skal man best tilfredsstille leseneres behov for nyheter? I 2007 må dette behovet dekkes kontinuerlig, det holder ikke lengre å levere 50-60 sider en gang om dagen. Samtidig er jeg overbevist at det er flere som meg der ute, folk som ønsker sin egen tid til å bla, myse og snuse i store og små nyheter. Leseropplevelsene egner seg best på papir. Og film er fortsatt best på kino.
En konsekvens kan være en klarere todeling av redaksjonene. Det eksisterer forsåvidt i dag, men mer som et uttrykk for "formatkampen" mellom blyant og tastaturjournalistikk, ikke som et helhetlig forsøk på å dekke den moderne lesers behov.
Løsningen kan ligge i å omorganisere smørja og modernisere presentasjonen av stoffet.
VG har hatt relativ opplagssuksess med lørdagsbilaget og Akersgatas helgetillegg er en personlig favoritt etter en lang arbeidsuke. Om dette er i ferd med å bli en allmenn oppfatning kan man spørre seg om avisene hadde vært best tjent med å satse beinhardt på nyhetssaker og korte oppdateringer på nett. "De gode historiene", en tjuvlånt term fra landets mest utskjelte (og populære) publikasjon, Se & Hør, kan serveres i egne papirutgaver.
En slik konstellasjon bryter vel med lange avistradisjoner, på den annen side hadde jeg ikke særlig tro på at jeg ville yte dagens skjerv via et internasjonalt kommunikasjonsnettverk jeg heller.
Og jeg er altså en ung dinosaur med tjuefem år på baken.
