Rapport fra en hullete vei

Like før jeg dro til Byscenen for å overvære ordførerduellen mellom Rita Ottervik og Yngve Brox onsdag kveld, fikk jeg en melding på telefonen fra en kollega som befant seg på grensen mellom liv og død. Han meldte om umenneskelige tilstander. Døden herjet blant levende skjeletter som klamret seg til livet og håpet om hjelp fra den rike delen av verden.

Jeg ramlet av da duellantene på scenen kranglet om ansvar for hull i veiene, der jeg igjen og igjen klikket frem sms-meldingen fra grenselandet mellom Kenya og Somalia.

Men det var ikke Rita eller Yngves skyld at jeg bare fulgte med sånn halvveis, for de to var engasjerte og dyktige i å få frem sine budskap. Klare beskjeder om politisk uenighet som det er viktig å få forklart oss som velger hvem som skal styre byen i de kommende fire årene.

I Somalia finnes det ikke noe valglokale, det har det ikke gjort på år og dag. Er det noe Somalia trenger, tenkte jeg mens Rita beskyldte Yngve for å bløffe om Ap-kutt i barnevernbudsjettet og Yngve sa at Rita & co. styrer Trondheim i blinde, så er det et politisk system som fungerer like godt som vårt.

For selv om det er sant at fravær av regn ødelegger avlinger og til sist tar livet av buskap og befolkning med ujevne mellomrom på Afrikas Horn, så er det fraværet av et bærende politisk styresett som er hovedårsaken til elendigheten. Et land uten styring og med korrupte milits- og klanledere som herjer, står overfor umulige utfordringer om så avlingene er aldri så gode.

Et land med et godt politisk styresett og gode mennesker ved makten, har solide muligheter til å takle både ett og to års feilslåtte avlinger. Blant Somalias naboland finner man eksempler på det.

Hvorfor er det så vanskelig å få dette naturskjønne landet ytterst på Afrikas Horn til å fungere? Hvorfor er det umulig å få til en politisk enighet om hvordan man skal styre landet? Er det virkelig så enkelt som noen hevder, at fraværet av politisk orden har vart så lenge at dagens unge voksne tror og mener hverdagene skal være slik de er? At den som har størst gevær, har rett til å trampe frem som han vil, til å voldta unge jenter og kvinner, til å jobbe aktivt mot alle forsøk på å skape ro og orden?

Mer enn 12 millioner mennesker i denne delen av Afrika er truet av sultedøden etter tørken. Verdenssamfunnet har nok en gang rykket inn med mat og nødhjelpere, i det som later til å ha blitt en evig varende katastrofe – kun avbrutt av noen års hvile når regnet ikke uteblir. I disse pausene gjør forskjellige militsgrupper så godt de kan for å ødelegge for den skjøre somaliske overgangsregjeringen. En regjering som de siste årene har dokumentert lite annet enn sin manglende evne til å få skikk på noe som helst.

Augustine Mahiga, FNs spesialutsending til Somalia, sa nylig at tiden er moden for å ta farvel med overgangsregjeringen. Hun sa at så vel somaliske ledere som mannen i gata både ønsker og godtar dette. Og det er med støtte fra FN de sentrale somaliske klanenes ledere har kommet sammen i et forsøk på å løse den mer enn 20 år lange konflikten som bokstavlig talt har fått Somalia til å revne.

En nasjonal forsoning med ønske om ny grunnlov og en handlekraftig regjering og parlamentariske reformer, står øverst på FNs ønskeliste. Med andre ord, det samme ønsket som gjaldt på begynnelsen av 1990-tallet da USA mislyktes totalt med sitt forsøk på å bringe Somalia inn i ordnede former. Jeg rapporterte fra Somalia et par ganger på denne tiden, og fikk igjennom intervjuer med klanledere, politikere i ledende posisjoner, og ikke minst kvinnen og mannen på gata i Mogadishu og Baidoa, et lite innblikk i vanskjøtselen av landet.

Mangelen på ønske om å dra lasset i samme retning, var allerede den gang så stor at jeg ikke trodde på noen lettvint løsning, slik i hvert fall noen amerikanske politikere gjorde. Årene som har gått viser da også at de mest pessimistiske spådommene for Somalias fremtid slo til: I dag rår det fullstendig kaos i et land der det knapt nok er de ytre landegrensene som fortsatt gjør landet til en slags enhet. Vold og lovløshet, med pirater som en tragisk spydspiss, er virkeligheten i så vel hovedstaden Mogadishu som på landsbygda.

Diktatoren Siad Barres brutalitet frem til han ble styrtet i 1991, må selvsagt bære sin del av ansvaret for tingenes begredelige tilstand. Men hovedskylden har likevel politikerne som entret banen etter Barres fall; i stedet for at Barres exit ga startskuddet til en demokratisk prosess slik mange av nabolandene opplevde på denne tiden, ble det løsnet skudd for å drepe så vel barn som gamle.

Og det er de samme militsgruppene i Somalias forskjellige regioner som den dag i dag slåss om makten i landet. Mer enn 20 mektige klanmilitser gjør krav på å delta i vanskjøtselen av landet. Mange av disse finansierer sin geskjeft gjennom piratvirksomhet, en bransje som skjøt fart i 2008 og som fikk Sikkerhetsrådet til å gi land tillatelse til å sende militære fartøyer til Afrikas Horn for å prøve å få bukt med piratene i Somalias territorialfarvann. Uten at så ble resultatet.

Etiopiske styrker og styrker fra Den afrikanske union har forgjeves forsøkt å skape levelige tilstander i Somalia de siste årene. Mislykkede forsøk på å danne en såkalt overgangsregjering har gitt Somalias innbyggere liten grunn til optimisme. Situasjonen ble ikke lysere da Verdens Matvareprogram trakk seg ut fra deler av Sør-Somalia i fjor av frykt for sine ansatte liv. Tilbake sto, eller rettere sagt lå, nærmere en halv million underernærte somaliske barn. Nå sliter døden livet ut av de utmagrede barnekroppene.

Det regnet da jeg kom ut fra Byscenen onsdag kveld. Jeg huffet meg over våte sko mens jeg småløpende over fredfulle Trondheim Torv nærmet meg bilen. Jeg regisrterte blinket i bomringens øye og bannet da jeg like etter traff et av hullene i veien.

Etter å parkert bilen i garasjen, ble jeg sittende med mobiltelefonen i hånden en stund. Så åpnet jeg «meldinger» og leste hilsenen fra grensa til Somalia nok en gang, før jeg skrev et svar om at jeg nettopp var kommet hjem fra et folkemøte foran kommunevalget, og at ordføreren i hjembyen min hadde innrømmet at hun ikke er særlig glad i bomringer hun heller. Men at hun mener at vi må ha dem for å finansiere et bedre kollektivtilbud.

Og at den ferskeste meningsmålingen viser et stort flertall for hennes parti. Så ba jeg ham holde ut og fortsette å minne oss om at det finnes verre skjebner enn å passere bomringen.

stein.slettebak.wangen@adresseavisen.no