Støyen rundt Trond Giske tar aldri slutt. Men han kommer seg alltid unna.
Skulle stillheten senke seg rundt julebordene, er det bare å si Trond Giske, og selskapet blir som et fyrverkeri. Selv i godt lag kan man risikere å pådra seg fiender, dersom man gjør et lite forsøk på å ta Giske i forsvar. For øvrig er han sin egen beste forsvarer og den siste som trenger bistand.
Nå stormer det ganske friskt, og det er ingen grunn til å tro at det løyer med det første. Kontrollkomiteen i Stortinget har sendt ham nye spørsmål, og kan komme til å åpne en ny sak. Antall saker mot Giske av ulik størrelse vokser jevnt og trutt. Sakenes karakter er ikke direkte truende, men de skaper et uheldig inntrykk.
Giske er blitt det nye symbolet på triksekulturen, partibokens betydning og samrørets utøvende kraft. Det er et svært negativt stempel som ikke bare rammer ham selv, men hele regjeringen, og særlig Arbeiderpartiet. For opposisjonen i Stortinget er Giske gull verdt. Hver gang han som den mest suverene er på tynn is, øker temperaturen. Han innfrir nå alle forestillinger om den gamle Ap-kulturen og skaper noen nye. Det er fascinerende å se en politiker med såpass liten verktøykasse utøve så mye makt. Problemet er måten ting skjer på i Giskes regi, noe som tidligere har kostet ham noen knebøyninger i Stortinget. Men ikke stort mer.
For alltid vil Giske være landets fremste nachspielstatsråd. Etter meget god trening som kulturminister, endte han som næringsminister på Lorry. Det er en av de brune kafeene i Oslo, og kanskje den eneste som har lagt grunnlaget for en egen redegjørelse i Stortinget. Der sa Giske seg litt lei for at dialogen med Telenor kunne vært bedre, da TV 2 ble solgt til Danmark. Noen beklagelse i vanlig forstand ble det aldri snakk om. Telenors daværende styreformann, Harald Norvik, fikk avskjed uten nåde.
Vennekretsen til Giske, og hans evner til å bygge nettverk, er viden kjent. Fortsatt har han venner igjen, og noen nye har meldt seg. Regjeringens fremste kritiker i næringslivet, Stein Erik Hagen, er en av dem. Han vil gjerne beholde Giske, selv om han vil ha borgerlig styre neste høst. Regjeringens røde klut har fått en attest som selv en blå-blå statsråd kunne ha vært foruten. Men Giske og Hagen har noe felles; motstanden mot formuesskatten. Giskes allianser er uransakelige. Men Stortinget forsøker likevel.
Entra og Rune Olsø (Ap), Telenor og Tore O. Sandvik (Ap), Kongsberg Gruppen og Roar Flåthen (Ap), og bakom spiller Trondheim Symfoniorkester, med Sandviks kone i styret. –Alt henger sammen med alt, sa Gro Harlem Brundtland. Trond Giske mener han ikke har hatt en finger med i dette spillet. Men at han spiller med, er det neppe tvil om. Spørsmålet er om han er i en gråsone, altså utenfor de moralske grensene, men innenfor de juridiske?
Siv Jensen er i harnisk. Det «minner mistenkelig om korrupsjon og bestikkelser», sa hun under helgens Frp-samling, og viste til at LO gir Ap mange millioner i partistøtte. Samrøret mellom Ap og LO kan absolutt diskuteres og kritiseres, men det gjør ikke Giske til en mafiaboss.
Aktivt eierskap er regjeringens mål. Giske har statsministerens tillit og tålmodighet, selv om stridighetene rundt ham er slitsomme. Næringsministerens maktutøvelse er begrenset til generalforsamlingene. Men selvsagt er det uformelle kanaler. Bare en mistanke om at Giske gjør som mange private eiere, deler ut styreverv til venner og bekjente, er uheldig og uhyrlig for mange. Statlig eierskap er i særklasse avhengig av ryddighet, rolleforståelse og forutsigbarhet.
Mye god styrekompetanse finnes utenfor gutteklubben grei, utenfor Oslo-gryta og innenfor halve befolkningen, kvinnene. Heller ikke politisk erfaring er å forakte. Det er mer et spørsmål om hvordan ting skjer.
Trond Giske må kunne svare. Han er aldri før blitt svar skyldig.