Det eneste opprøret SV-landsmøtet fikk var nesten et eldreopprør.
De eldste i partiet er misfornøyd med at ledelsen er overlatt til ungdommer på rundt 40. Men forsøket på å innsette noen voksnere fislet bort i bred enighet om ledelsen. Det er ikke stemning for å bråke i SV nå.
Den venstreradikale kraften er svekket. Sakene er mer avslepet. Kampen mot EØS er redusert til langsiktige forhandlinger. Kritikken mot norsk deltagelse i Natos krigføring har stilnet. Hvis noen snakker om å legge ned børsen, er det mest på spøk. Den moderate enigheten har lagt seg som et teppe over SV.
Dette er regjeringsmaktens pris.
Et lite parti i samarbeid med et stort og dominerende må finne sin egen vei for å overleve og vokse. SV har ikke funnet den enda. Partiet gikk inn i regjeringen med mye bråk og splittelse. Voksenopplæringen ble tøff. Nå, etter snart åtte år, er SV en sterk regjeringspartner med dyktige statsråder som leverer mye god SV-politikk. Men partiet er i ferd med å bli kvalt.
Landsmøtet var likevel preget av optimisme og godt humør. Det hjelper selvsagt ikke å grave seg ned i elendige meningsmålinger. Nå gjelder det å mobilisere krefter til den tøffeste valgkampen noen sinne. Derfor må SV-troppene stålsette seg.
Det virker likevel litt rart at man nærmest fornekter den dype krisen partiet er i. Partileder Audun Lysbakken mener at han opplever en mer positiv trend ute blant folk. Og han forsøker å selge inn en virkelighet hvor de rødgrønne egentlig står sterkere enn de borgerlige. Eks-leder Kristin Halvorsen fastslår at det er en fordel å gå inn i valgkampen som underdog. Ærlig talt, når ble det en fordel med dårlige meningsmålinger?
SVs største problem er at partiet er blitt for usynlig. Valg vinnes på hva man skal gjøre, ikke hva man har gjort. Det mangler politiske debatter med nerve og kraft som kan løfte SV. Det mangler vedlikehold og videreutvikling av partiets prosjekt og visjon. Altså det som gjør partiet og ledelsen profilert og synlig, og som får velgerne til å se at SV spiller en rolle.
SV står i fare for å bli spist opp fra begge sider. Det taper allerede kampen om de radikale Ap-velgerne. Til og med konkurransen fra minipartier som Rødt og Miljøpartiet De Grønne kan bli farlig.