Jula varer heldigvis ikke til påske, der i mellom kommer nemlig en velsignet januar.
Dette er en hyllest til den mest undervurderte av månedene. Noen lovord til 31 helt vanlige dager, uten gull, glitter eller festivitas. En måned uten så mye som en skarve feittirsdag, morsdag eller ørliten himmelsprett å skryte av. Januar er månedenes mandag. Hverdagenes høytid.
Jeg skjønner at ikke alle føler det samme som meg, og at januar kan komme som et antiklimaks for mange etter den herlig overdådige jula. For klart desember er vakker, ingen tvil om det. Med alle sine lys i trær og vinduer. Med lukta av nellik, kanel og røkelse som mykt blander seg med lyden av Nat King Cole som synger om ristede kastanjer. Med alle ungene som nesten ikke holder ut å vente på det som skal skje.
Problemet mitt er heller at jeg elsker desember for høyt. Jeg er nemlig selv et barn når det kommer til forventning, men voksenlivet har sørget for at jeg de siste ti årene stort sett har brukt desember til å lete etter en følelse jeg aldri finner tilbake til. Av og til tror jeg at jeg har den, i et ørlite glimt i alle fall. Det kan være lukta av brent mandarinskall på ovnen eller de første usikre tonene til tredjeklassens framføring av «Glade jul». Men å holde fast på den følelsen er omtrent like håpløst som å fange et snøfnugg. Den smelter og forsvinner i samme øyeblikk du tror du fikk tak i den.
Og i et desperat forsøk på å holde den følelsen litt lenger kompenserer jeg med mer Rat Pack, mer Sølvguttene og «Nordnorsk julesalme» på repeat. Jeg baker litt ekstra og henger opp noen flere lys i vinduet. Januar ofrer jeg ikke en tanke. Ikke før første nyttårsdag kommer, like brått og brutalt hvert eneste år, skjønner jeg det:
Det gjør ikke noe at julestemninga glapp i år også, det gjør ikke noe at omgangssyka herjet og at familieselskapene måtte avlyses. At finklærne ble byttet ut med joggebukse og at vi først fikk opp julepynten 3. juledag. Og det gjør heller ikke noe at det er et år til neste desember og til jeg på ny kan starte jakten på den ekte julestemninga.
Midt i julekaoset så har sola nemlig snudd. Og det er nå den fine tida begynner.
For januar trenger ikke det ekstra stæsjet, den nostalgiske musikken, alle de fancy lysene. Januar er nemlig lyset i seg selv. Januar stråler ren og hvit, og da mener jeg ikke i betydningen detox og alkoholfri, men som i blank og åpen. Januar vekker oss opp med sine kalde hender og puster isklar luft over varme, sløve julehoder. Januar stiller ingen krav, den sier bare hei, her er jeg. Bruk meg til det du vil.
For sånne som meg, som for lengst har sluttet med nyttårsforsett, er januar er en måned uten fallhøyde. Den har ingen gaver som skal kjøpes, småkaker som skal bakes eller hus som skal pyntes og vaskes. Den er fri for eviglange huskelister og konstant angst for å ha glemt av en gammel tante eller en snill nabo som plutselig står på døra med ei flaske vin med rød sløyfe på. Januar bare ligger der helt åpen og fri. Den prøver ikke å være mer enn den er, nemlig blanke ark med fargestifter til.
Januar er fiskekaker med råkost, knekkebrød med brunost og pizza levert på døra en sliten torsdag ettermiddag. Januar er Tour de Ski på tv, lekselesing, skøyter på Kyvannet og etterlengtede serier på Netflix når ungene har lagt seg. Januar er lukta av svett gymtøy, evig klesvask og kakao med krem fra boks til kvelds. Januar legger lista så lavt at hverdagslivet i seg selv føles som en seier, og best av alt: Jeg klarer å nyte det.
Men når det nærmer seg den 31. kommer jeg nok likevel til å smugkikke på kalenderen. Så plotter jeg inn morsdag, fastelavn og påske, og kjenner forventningene stige nok en gang.