Kampen om Burma

  Det var derfor ingen overraskelse at tiltak for demokratisering av Burma og frigivelsen av Nobels fredsprisvinner Aung San Suu Kyi vakte begeistring her hjemme. Norske politikere er i dialog med landets myndigheter, og internasjonalt ble oppheving av de økonomiske sanksjonene en av belønningene. Men når Burma nå åpnes opp - hvilke oppgjør tar landet med sin lange historie som lukket militærdiktatur? Demokratisering bør følges av åpenhet som tillater at de marginaliserte historiene kommer opp til overflaten, men en traumatisk fortid er tung å bære. Hvordan håndterer Burma dette? Og hvor viktig er egentlig ytringsfriheten når norske politikere, bistandsorganisasjoner og næringsliv posisjonerer seg i Burma?

Sommeren 2012 inviteres jeg til opposisjonsbevegelsens Burma. En rundtur i landets største by, Yangon, med en tidligere politisk fange som guide, gir innblikk i landets underkommuniserte historie. Godt skjult bak hverdagsliv og travel trafikk avsløres åsted etter åsted hvor revolusjoner har blitt født og knust. Regimet ønsker at den traumatiske fortiden skal glemmes, forklarer guiden. Det undervises ikke om den delen av historien og ingen skal snakke om den

Men det har skjedd endringer. 8. august i år ble en lovlig markering av 1988-opprøret gjennomført. Den 19. juli ble den 65. Martyr's Day markert, lovlig i Yangon for første gang på flere tiår. Vi hedrer alle martyrer, forteller guiden. Utgangspunktet for den årlige minnedagen var mordet på general og frigjøringshelt Aung San, Aung San Suu Kyis far. Guiden forteller at regimet lenge har forsøkt å fortrenge minnet om Aung San, men har møtt motstand i et folk som ikke vil glemme. De lovlige markeringene er et skritt i riktig retning. - Men er et skritt nok?

På martyrenes dag er seremonier i sentrale deler av Yangon omringet av rekker med panserbiler og politi, bevæpnet med både maskingevær og videokamera rettet mot befolkningen som har møtt opp. Markeringen er fremdeles forbudt flere steder. Grunnloven fra 2008 sikrer at hvert fjerde medlem av nasjonalforsamlingen er militær, og 89 % har tilknytning til regimet før valget i 2010. Det er ikke vanskelig å forstå myndighetenes motstand mot minnedagen. Etter fem tiår med diktatur representerer minnene en historie som kan stille regimet i et dårlig lys.

Et besøk hos organisasjonen All Burma Federation of Student Unions (ABFSU), som vant Studentenes Fredspris i 2001, gir innblikk i tingenes tilstand. ABFSU har gjennom historien vært pådrivere for demokratisering, men medlemslister finnes ikke. Det er for farlig. Det er angivere overalt, forteller en av lederne, som ønsker å være anonym. Møtet med meg har de kun snakket om ansikt til ansikt, ikke på mail eller telefon. Alvoret i situasjonen understrekes underveis. Vi befinner oss i et låst rom, og gjentatte ganger stoppes samtalen for å sjekke om det er noen som lytter på andre siden av døra.

Studentene mener det har skjedd en positiv utvikling i Burma, men forteller samtidig om stadige trusler mot medlemmene i ABFSU. 7.juli i år planla de en minnedag, 50 år etter at militæret sprengte studentunionsbygningen og drepte et ukjent antall studenter. Men regimet fikk greie på det, og kvelden før ble 20 politimenn sendt for å arrestere generalsekretæren, en ung kvinne på 24 år. Politiet oppgav ingen grunn, og først etter et døgn i avhør ble hun sluppet fri. Flere andre ble også arrestert. ABFSU forklarer at regimet ikke ønsker at denne delen av historien skal bli hørt.

Vi må ikke glemme historien, sier Min Ko Naing, en av Burmas mest kjente politiske aktivister og leder av 88-generasjonen. Den sentrale opposisjonsgruppen består av tidligere politiske fanger, som har bakgrunn i ABFSU og 1988-opprøret. Medlemmene forteller om mental og fysisk tortur i lange, rettsløse fengselsopphold, men også om et forsterket engasjement og optimisme for fremtidens Burma. Hvis vi vil ha fred i et nytt land må vi tilgi, sier en av dem som ble frigitt 13.januar i år. Også han understreker: Men vi må aldri glemme historien.

Kampen om historien fortsetter i Burma. Selv ikke to militærdiktatur har klart å avgjøre den. Regimet kan ikke ignorere landets traumatiske fortid, men fremdeles sitter mange av de ansvarlige for år med undertrykkelse, tortur og rettsløse fengselsstraffer i fremtredende maktposisjoner. Hvilke kompromisser er mulig å inngå i et land hvor overgriperne vil glemme historien, mens ofrene verken kan eller vil glemme?

Det nye Burmas forhold til ytringsfrihet er langt fra avklart, og den nære sammenhengen mellom historie og identitet gjør historien til et potent utgangspunkt for politisk misbruk. Dersom landet skal ha en troverdig demokratisk utvikling kan ikke myndighetene fortsette å kneble de ubehagelige stemmene med utenomrettslige arrestasjoner og trusler om vold. Hvem og hva som inkluderes - eller ekskluderes - i landets oppgjør med historien vil ha følger for den demokratiske utviklingen mot fremtidens Burma. Dette perspektivet bør være sentralt hvis rettighetslandet Norge på en troverdig måte skal engasjere seg økonomisk, politisk - eller på annet vis - i Burma.