Industribedrifter som ikke utvikler seg, de dør. Men skal industrien utvikle seg i takt med endringene i teknologi, markeder og rammebetingelser, må forskningen vår vris kraftig i retning teknologi og verdiskaping!
Arbeidsintensiv produksjon søker til lavkostland. Ifølge økonomiprofetene er det noe i nærheten av en naturlov. Det er imidlertid i gang en ny industriell revolusjon, der robotene overtrumfer økonomene: Outsourcing erstattes av homesourcing. Og roboter er ingen trussel for industriarbeidsplassene – de er redningen.
Arbeidsintensive prosesser robotiseres på stadig nye områder, i en grad som var utenkelig for få år siden. Produksjon som har vært sendt ut av landet, hentes hjem igjen. F.eks henter skipsverftet Kleven i Ulsteinvik nå hjem skrogsveising. Og like viktig, produksjon som har stått i fare for å bli lagt ned i Norge blir værende, og nye bedrifter med høyautomatisert produksjon etableres.
Et annet trekk i det nye er 3D-produksjon. Gjenstanden som skal produseres, blir rett og slett printet ut i en industriprinter, i stedet for å bli laget ved at råmaterialet bearbeides gjennom dreiing, fresing, støping, pressing eller ved andre tradisjonelle teknikker. Den nye produksjonsteknikken har mange fordeler, og antas å spre seg til stadig nye anvendelser.
Et tredje trekk er at de nye produksjonsteknikkene ikke nødvendigvis har den samme type skalafordeler som tradisjonell produksjon. Produksjonen kan da skje i mindre enheter, og mer etter modellen «print on demand», til og med hos kunden mer enn etter tradisjonell produksjon i store serier for lager og deretter transport til kunde.
Forutsetningen for at vi skal dra full nytte av det nye som skjer på denne fronten, er selvsagt at vi henger med i timen. Da må vi satse tilstrekkelig på å være i teknologifronten og på forskningsfronten.
Da er vi ved forskningen igjen, og der har vi en betydelig jobb å gjøre. For vi satser ikke spesielt spenstig på forskning generelt her i landet, rikdommen vår til tross. Vi bruker grovt sett bare halvparten så mye av vårt nasjonalprodukt (BNP) på forskning som våre naboer svensker, dansker og finner.
Myndighetene viser til at det er forskningen i bedriftene som henger etter. Reaksjonen burde heller vært å øke den statlige forskningsinnsatsen. Dessuten er det myndighetene som bestemmer forskningens rammebetingelser i bedriftene. Paul Chaffey, tidligere profilert SV-politiker, nå høyrevelger, skrev følgende i en artikkel i Dagbladet nylig: « - - stortingsmeldingen om forskning som Kristin Halvorsen la fram rett før påske (er) kjemisk fri for tiltak for å løfte næringslivets forskning i Norge. - - Halvorsen har valgt å kritisere næringslivet for ikke å forske mer, når det er hun som har ansvaret for rammevilkårene som kunne gjort noe med det.»
Mindre av de statlige forskningsmidlene går også til næringsrettet forskning hos oss enn hos våre naboer. Her bør det tvinges fram en nødvendig diskusjon om prioritering av statlige forskningsmidler i høyskole-og universitetssektoren. På Forskningsrådets næringslivsdag 23. april i år sa næringsminister Trond Giske at instituttsektoren kunne glemme å få mer penger, hvis den ikke fikk sanert en del av det tullet det drives med. Statsråden brukte ikke disse ordene, men jeg har ham mistenkt for at han godt kunne tenkt seg å gjøre det. Han har en fortid som forskningsminister.
Forskningens frihet – en hellig ku? En surfetur på nettet viser at vi bruker mye penger på prosjekter av denne typen:
«En semantisk studie av genitiv og dativ i latvisk med et kontrastivt blikk på litauisk» (1.271.000 kroner/FRIPRO/NFR)
«De første kristne sladrekjerringer - en sammenstilling av nytestamentlige tekster der sladder som moraltypos kobles til kjønn» (1.439.000 kroner/UiO)ets ambivalens i
«Søppelets ambivalens i samtidskunsten» (ukjent sum/Høgskolen i Oslo og Akershus)
«Kulturperspektiv på møte mellom embetsmenn og bønder i perioden 1660-1870» (6 millioner/Høgskulen i Volda/NFR)
Disse forskningsprosjektene har ikke nådd internasjonal anerkjennelse. Men noen andre har gjort det, på solid universitetsnivå. Harvard University deler hvert år ut
«Ig-nobelprisen»(du finner den på nettet), og den er ikke spesielt ærefullt ment. Her har to av våre største universiteter nådd opp:
Forskere ved universitetet i Bergen vant et år Ig-nobelprisen i biologi for studien: «Effekten av øl, hvitløk og rømme på appetitten til igler». Og ikke minst syns jeg denne er imponerende: En professor ved universitetet i Oslo vant samme år prisen i kategorien folkehelse for å ha dokumentert at gonorésmitte kan overføres via oppblåsbare sex–dukker.
Det skal være ulike meninger om hva som er viktig forskning. Men det må gå an å spørre, med referanse til eksemplene ovenfor: Er det virkelig dette det haster mest å finne ut av - parallelt med at universiteter og høyskoler gir myndighetene det glatte lag for å bevilge for lite penger til forskning?
Og de får støtte fra Norges forskningsråd. Direktøren der skrev i en kronikk i Dagbladet følgende ved en anledning: «Mange svært gode søknader fikk avslag, og vi har sett hvordan berettigede frustrasjoner er kommet til uttrykk i pressen».
Fortsatt med referanse til prosjektene ovenfor, som altså HAR fått statlige forskningsmidler, - jeg lurer litt på hva slags søknader som IKKE har fått!
(Kronikken er en noe forkortet utgave av en kronikk i PåSpissen, et nytt industripolitisk debattmagasin. Du kan lese den i sin helhet på nettstedet påspissen.no.)