Høyre vil tviholde på handlingsregelen, men øke investeringene. Går det?
Det er mange grunner til at velgerne flokker seg om Erna Solberg og Høyre. En av dem er kravet om å få fortgang i helt nødvendige forbedringer på viktige samfunnsområder. For eksempel veier og sykehus. Selv om mye er bra i Norge, har vi også en del forsømmelser og etterslep å ta igjen. Det er god grunn til å spørre om dagens investeringsregime er godt nok, sett i forhold til behovene.
Høyres svar er nei. Derfor har partiet blant annet pekt på OPS (offentlig-privat samarbeid) og etablering av statlige veiselskaper for å få mer effektiv veibygging, og senket krav til egenkapital for investeringer i sykehusene. Dette er modeller som vil utløse store investeringer som i dag står på vent. Altså legger Høyre opp til å bruke mer penger enn regjeringen, men avviser brudd på handlingsregelen. Til sammen er det snakk om 35 milliarder kroner mer til veier de neste tyve årene, og 50 milliarder til kollektivtrafikk i byene. Så langt har Høyre klart balansegangen mellom å love mye, og å holde på troverdigheten som et økonomisk ansvarlig parti.
Handlingsregelen er en av norsk politikks store suksesser. Selv om den ikke følges til punkt og prikke. Pengene brukes ikke bare til investeringer som skaper vekst, som utdannelse, forskning og infrastruktur, slik intensjonen var. Pengene kan like gjerne betraktes som en måte å saldere statsbudsjettet på. For det andre omgår regjeringen handlingsregelen ved å drive såkalt formuesoverføring. Det betyr at penger overføres til statlige selskaper som trenger dem, uten at de regnes inn i bruken av oljepenger.
At de rødgrønne uthuler handlingsregelen er selvsagt et dårlig argument for å uthule den enda mer. Men regjeringens økonomiske manøvrering viser at det ikke finnes en eksakt definisjon av hva som er forsvarlig økonomisk politikk, handlingsregelen er ingen rød strek. Det finnes rom for å tenke mer kreativt for å komme i gang med viktige investeringer, slik Høyre gjør.
Men det innebærer også risiko. Finanisering av investeringer over 20-30 år, slik Høyre åpner for, betyr tap av fleksibilitet i de årlige budsjettene. Da Bondeviks andre regjering møtte økonomiske nedgangstider, måtte samferdselssektoren ta sin del av en nødvendig innstramning. Det ville vært vanskeligere dersom store deler av budsjettet var bundet opp i langsiktige prosjekter. Sånn sett er det å satse på tunge investeringer, med bindinger i tiår fremover, en forskuttering av fremtidige budsjetter. Inngåtte kontrakter vil være skjermet for kutt.
Den som vil ha full kontroll over fremtidige prioriteringer må derfor fortsette å investere etter kontantprinsippet. Noe statsminister Jens Stoltenberg er en iherdig forsvarer av. Den som vi ha mer fart på ting må ta en risiko knyttet til økonomiske nedgangstider. Høyre har høy troverdighet på økonomisk politikk, ikke minst fordi den tradisjonelt er moderat og ansvarlig. Risikoen knyttet til langsiktige bindinger, og ikke minst til lånefinansiering av veibygging, kan endre det bildet. Her vil Høyre dessuten møte harde angrep fra Arbeiderpartiet.
Helgens landsmøte kan føre til at Høyre kommer nærmere Fremskrittspartiet når det gjelder økonomisk politikk. Det gjør et borgerlig regjeringsalternativ mer troverdig. Etter alt å dømme vil det også øke presset på oljepengebingen vår.