Europas relative økonomiske og politiske makt blir mindre. Bare et felles løft kan hindre reell tilbakegang.
I løpet av 1600-tallet endret verdens maktbalanse seg. Det ottomanske riket mistet gradvis sin dominerende posisjon, samtidig tok Europa et politisk og økonomisk sprang fremover. Kina, det store Midtens rike, hadde vært inne i en periode med isolasjon. I 1433 bestemte den kinesiske keiser seg for å forby utforskning av havene, og å ødelegge skipene og arkivene over deres reiser. Århundrene etterpå var Europas.
Slik er det ikke lenger. Maktbalansen i verden er i endring. Dette skjer på en rekke områder, og høyere utdanning og forskning er ikke noe unntak. EU er fremdeles den ledende forskningsregionen i verden, men andre regioner og land tar innpå. Fra 2002 til 2011 har Kina firedoblet sine investeringer i forskning og utvikling. Når mer av verdens kunnskap skapes utenfor Europa, må EU øke samarbeidet med andre land og regioner. Samtidig står Europa overfor store utfordringer: Befolkningen blir eldre og presset på velferdstjenestene øker. Den økonomiske veksten avtar, og er stadig mer avhengig av ny viten og teknologi. Norsk økonomi er i en særstilling, men disse utfordringene er også våre utfordringer. Det er en mulighet for Norge til å bidra, og en mulighet til å løfte egen forskning.
I en tid hvor EUs budsjetter skal kuttes, har samarbeidslandene likevel bestemt seg for å satse massivt på kunnskap og forskning. Dette skjer blant annet gjennom forsknings- og innovasjonsprogrammet Horisont 2020 og utvekslingsprogrammet Erasmus+. Norge skal frem mot 2020 bruke 18 milliarder kroner på forskningsprogrammet Horisont 2020. Mulighetene er enorme, men vi har så langt vært for dårlige til å utnytte dem.
Det er viktig å få mer ut av dette samarbeidet. Horisont 2020 tilbyr forskerne en konkurransearena for kvalitet som vi ikke kan tilby nasjonalt. 17 prosent av midlene fra Horisont 2020 går til det europeiske forskningsrådet (ERC), som har satt Europa i førersetet i den globale kunnskapsutviklingen. Kvalitet og forskerinitierte prosjekter blir viktigere i andre deler Horisont 2020, nettopp fordi den grensesprengende forskningen må utvikles av forskerne selv.
EU er våre naboland. Vårt største marked. Våre nære allierte. Å styrke forskningssamarbeidet i Europa er en forutsetning for å styrke Europas verdiskaping. Hoveddelen av Horisont 2020 handler om å koble forskning mellom land. Forskningsstiftelsen SINTEF er et eksempel på hvordan dette skjer i praksis. De har EU-prosjekter som en integrert del av virksomheten fordi det gir dem adgang til Europas ledende bedrifter og de beste kunnskapsmiljøene i Europa.
EU-prosjekter har størrelse og tyngde som vi ikke får til alene. Det er grunnen til at Kina ser til Europa når de nå tar tak i miljøproblemene sine. Klimautfordringene er ikke noe enkeltland kan løse alene. Derfor er så mye som en tredjedel av Horisont 2020 øremerket klimarelaterte prosjekter.
Å lykkes med Horisont 2020 er et av syv punkter som regjeringen jobber med for å øke kvaliteten på norsk forskning. Derfor lanserer vi nå en strategi for forsknings- og innovasjonssamarbeidet med EU. Flere norske forskere må delta i europeiske prosjekter. Strategien setter ambisjonsnivået for den norske innsatsen og kommer med tiltak rettet mot regjeringen og departementene selv, Norges forskningsråd, Innovasjon Norge, universiteter, høyskoler, helseforetak, forskningsinstituttene, offentlig sektor og næringslivet.
Ambisjonen er at norske forskere skal hente minimum to prosent av midlene i Horisont 2020. Dette betyr at vi skal vinne prosjekter med en verdi på omtrent elleve milliarder kroner i løpet av syv år. Det er 80 prosent mer enn vi klarte å hente ut av EUs forrige forskningsprogram. Dette er ambisiøst, men realistisk.
Tiltakene skal få oss til å jobbe smartere når vi skriver søknader, et profesjonelt støtteapparat skal bidra. Arbeidet med å påvirke hvilke temaer som skal prioriteres, skal bli mer koordinert. Nasjonale midler til forskning må stimulere forskere til også å søke EU. Norske forskningsinstitusjoner må utvikle samarbeid på tvers av landegrenser for å få innpass i de beste europeiske nettverkene. Unge forskere må kastes inn i EU-prosjekter tidlig.
Professor Arild Waaler ved Universitetet i Oslo leder det EU-finansierte prosjektet Optique, hvor ledende europeiske universiteter samarbeider for å hjelpe store bedrifter som Statoil med å fjerne kritiske flaskehalser i sine IT-systemer. Waaler sier dette om virkningen prosjektet har på egen forskning: «Å koordinere prosjektet har hevet forskningen og forskningsgruppen min fra å være gjennomsnittlig til å bli internasjonalt ledende.» Bedre enn dette kan ikke regjeringens begrunnelse for satsingen på Horisont 2020 illustreres.
Å delta i Horisont 2020 bidrar til å heve kvaliteten i norsk forskning. Derfor har vi høye ambisjoner med den norske deltakelsen. Strategien er startsignalet for en nasjonal innsats som skal sikre at vi utnytter de enorme mulighetene Horisont 2020 gir.
Til slutt vil jeg peke på fire utfordringer som må løses for at vi skal lykkes:
1. Næringslivet og offentlig sektor må delta mer aktivt i EUs forskningsprogrammer. Ledende forskere fra hele Europa kan løse utfordringer for din bedrift eller din virksomhet. Betalt av EU.
2. Forskere innenfor humaniora og samfunnsfagene må inn i EU-prosjekter. I dag er det stor overvekt av teknologer. Samfunnsvitere og humanister har en oppgave i å gripe de nye mulighetene i Horisont 2020.
3. Koordineringen av norsk deltakelse i EU må bli bedre. I dag er det for mange kokker og for lite system. Dette er en utfordring til oss i regjeringen.
4. Norsk deltakelse i Europa skal bli lagt merke til. I dag snakker mange om at norsk forskning har et underutnyttet potensial. Gjennom et taktskifte i forsknings- og innovasjonssamarbeid med EU, skal vi bidra til å endre denne oppfatningen slik at Norge blir landet som utnyttet mulighetene.