Når utenriksminister Jonas Gahr Støre knytter en så stor del av vår utenriks- og sikkerhetspolitikk til nordområdene, skulle man tro at han ville flytte viktige deler av departementet sitt til Tromsø?
Norge sklir mot Oslo. I økende tempo. Unge utdanningssøkende kvinner leder an. Finanskrisen ser ut til å øke farten ytterligere. Kanskje er det derfor at et gammelt stridstema igjen blir hentet frem: Hvilke statsinstitusjoner bør flyttes ut fra Oslo?
Victor D. Norman har blitt et ikon. Han kommer til å bli husket til evig tid for sitt engasjement for å flytte statsvirksomhet ut fra Oslo. Som arbeids- og administrasjonsminister i Bondevik II-regjeringen bidro han sterkt til at åtte tilsyn med til sammen 900 arbeidsplasser ble lokalisert utenfor Oslo. Isolert sett ikke noe høyt tall, men grepet fremstår likevel som resolutt og uredd.
Og professoren er på hugget igjen. Jeg fikk anledning til å høre ham på NHOs regionkonferanse i Trondheim tidligere i mai. Han argumenterer overbevisende: Statlige arbeidsplasser er et attraktivt tilbud for unge med høy utdanning. Arbeidsplasser i regionene utenfor Oslo bidrar til at flere blir boende der etter endt utdanning. At kvinner får mulighet til å bli, er særlig viktig. Dette skaper større stabilitet over tid. Derfor er utflytting av statlige arbeidsplasser også viktig for at vi skal kunne utnytte ressursene i hele landet.
Med de rødgrønne ble det nesten full stopp. Bare et par titalls arbeidsplasser er flyttet ut av Oslo i siste periode. Nye tilsyn legges til hovedstaden. Arbeiderpartiets ønske om politisk kontroll med viktige statlige institusjoner synes å ha vunnet over tydelige valgløfter fra Senterpartiet. Etter siste landsmøte er Sp blitt svært vage på dette punktet. Sant å si har også opposisjonen sovet i denne timen. Gode år med mangel på arbeidskraft i alle bransjer har ført til kollektiv sovesyke. Men når ledighetstallene nå stiger raskt, er det ikke lenger like lett å trille frem sin syke mor.
Vi snakker her om en gammel sak. Utflytting har vært en del av distriktspolitikken siden slutten av 50-tallet. Mest som idé og debattema. På 60- og 70-tallet ble noen statlige virksomheter flyttet ut, men ikke særlig langt. Seddeltrykkeriet til Kongsberg i 1967, Statens sprengstoffinspeksjon til Tønsberg i 1970, Norsk Tipping til Hamar i 1975 og Statens kartverk til Hønefoss i 1980, er eksempler. At Norges geologiske undersøkelser ble flyttet til Trondheim i 1961 var nesten som unntak å regne. Det viktigste argumentet den gang var å dempe presset på Oslo.
Først på 80- og 90-tallet dristet man seg til å flytte statsvirksomhet unna synsvidde. Brønnøysundregistrene, Nasjonalbiblioteket til Mo, Direktoratet for statens skoger til Namsos, Kystverket til Ålesund og Norsk Polarinstitutt til Tromsø. Nå var argumentene også arbeidsplasser til distriktene, gjerne som kompensasjon for tapte industriarbeidsplasser.
Utflyttingen av tilsyn etter 2003 ble også begrunnet med at det var viktig med avstand mellom tilsyn og myndighetene det skulle føre tilsyn med. Arbeidstilsynet til Trondheim var en av de mest omstride utflyttingene i denne runden.
De relativt få utflyttingene skjedde med stor støy. På 50 år er mellom 1000 og 2000 arbeidsplasser flyttet fra Oslo. I praksis var det nesten ingen ansatte som valgte å flytte med sine arbeidsplasser ut fra Oslo og de fleste fikk raskt andre stillinger i hovedstaden. Da Norsk Polarinstitutt flyttet fra Oslo til Tromsø, arbeidet det om lag 100 personer der. Under ti flyttet med til Tromsø. Dette førte til at instituttet rekrutterte nye nøkkelmedarbeidere fra mange land. Mange mener at dette bidro til å modernisere og styrke polarforskningen fremfor å svekke den.
Faktum er at Sverige er bedre enn oss på dette området. Fra ca 1960 har vårt naboland flyttet 12 500 statlige arbeidsplasser fra hovedstaden til mindre steder i landet. Disse tiltakene har vært målrettet for å møte særlige arbeidsmarkedsutfordringer i mindre svenske byer. Også andre land har gjennomført langt dristigere utflyttingsprosjekter enn Norge.
Rett skal likevel være rett. Både norske kommuner og statlige regionavdelinger har fått stadig nye oppgaver. Det har bidratt til stor vekst av offentlige arbeidsplasser i distriktene.
Nå er tiden inne for en ny aksjon. 50 års forsiktig prøving viser at man med stort hell kan etablere høykompetansevirksomhet ute i regionene. Det betyr ikke all verden for sysselsettingen. Det er kanskje heller ikke lenger så viktig i et maktperspektiv. Men det er viktigere enn noen gang i et kompetanse- og utviklingsperspektiv. Vi må bygge opp flere sterke kunnskapsmiljøer i Norge dersom vi skal utvikle flere ben å stå på. Oljenasjonen Norge er rik på penger, men sårbart ensidig skrudd sammen.
Vi kan etter hvert mye om regional utvikling. Omfattende forskning hos oss og i mange andre land er entydig: Det er svært viktig hva man flytter hvor. Best resultater får man ved å bygge opp utdannings- og forskningsmiljøer innenfor bestemte fagområder og legge til rette for samspill med private bedrifter og offentlig virksomhet. Kunnskapsutvikling skjer best i større miljøer. Derfor bør plassering av statlig virksomhet ikke bare sees på som et distriktspolitisk verktøy, men like mye som et redskap for å skape ny virksomhet.
Tenker man slik, kan noen spennende ideer være: Økokrim til Bergen. Der finnes allerede Konkurransetilsynet og landets fremste økonomiforskning. Kripos til Bodø for å støtte opp om det politifaglige miljøet der.
Men vi er selvsagt mest opptatt av hva vi kan skape i Trondheim. Først og fremst må teknologibyen styrkes ytterligere. Natur og miljø er også et særlig viktig område der Trondheim har flere institusjoner. Enova har allerede fått svært stor betydning som forvalter av betydelige samfunnsmidler. Det er derfor naturlig at Statens forurensningstilsyn flyttes og blir en del av dette miljøet.
Arbeidstilsynet arbeider blant annet med miljøspørsmål og fører videre en lang tradisjon innenfor moderne arbeidslivsforskning. Også dette området bør bygges ut videre i Trondheim.
Den mest aktuelle saken nå er kanskje permanent plassering av kirkens preses. Med Nidarosdomen som symbol og pilegrimsbevegelsen som bærende kraft, kan jeg ikke se andre som bedre kan modernisere og utvikle folkekirken enn miljøet i Trondheim.
Men hva med Gahr Støre og UD? Utenriksministeren er en diplomat, derfor vil han neppe rokke ved nyvunnet husfred i Drammensveien. Men kulturminister Trond Giske tenker ofte praktisk og uredd: Han kan kanskje finne på å flytte Medietilsynet fra Fredrikstad til Trondheim?