«Mann tilstår drap på ekskjæresten», «Ekskjæresten truer henne på livet, men hun tør ikke anmelde til politiet», og «Myndighetene sviktet da den mishandlede kvinnen ikke fikk politibeskyttelse».
Nyhetsbildet har i det siste vært preget av overskrifter som disse. Vold i nære relasjoner er et alvorlig samfunnsproblem som kan få store konsekvenser for ofres livskvalitet og helse. Kostnadene av volden er betydelige både for dem som rammes og for samfunnet. Politiet har et særlig ansvar for at volden avdekkes.
De siste fem årene har antallet anmeldte familievoldssaker i Sør-Trøndelag politidistrikt (STpd) økt med nesten femti prosent. Nasjonale undersøkelser viser at omfang av vold i nære relasjoner er nokså stabilt, så økningen tolkes som at tiltak for å avdekke vold og anmelde som offentlig anliggende, har virket. Publikums tillit og trygghetsfølelse påvirkes av hvordan slik kriminalitet behandles - og omtales i media
STpd har i 2012 og 2013 vold i nære relasjoner som et av tre prioriterte kriminalitetsområder. Vi gjennomførte i 2011 en analyse av anmeldte familievoldsaker i 2009, kalt «Hjemme hos oss» Den viser at politiets etterforskning i initialfasen er viktig for kvaliteten i etterforskningen videre og at politiet trenger inngående fenomenforståelse for å kunne forstå, hjelpe, etterforske og beskytte offer for vold.
Familievold er alt fra enkelthendelser til langvarig og omfattende mishandling som rammer offeret der man skal forvente å være trygg - i eget hjem. Den begås på tvers av sosiale lag, økonomiske skillelinjer og kulturell bakgrunn. Kvinner og menn, barn, foreldre, søsken og eldre er involvert både som offer og utøver. Avmakt, frykt, avhengighet, kjærlighet, slektskap, ansvarsfølelse og ære kan hindre et offer i å bryte ut av forholdet, anmelde til politiet eller bidra med informasjon i en etterforsking. Mange ønsker at volden skal opphøre mer enn at voldsutøver skal straffes.
«Voldshjulet» beskriver dynamikken i forhold preget av vold. Modellen viser faser som utgjør en spiral som kan gjentas og bli fastlåst om ikke tiltak iverksettes. I første fase, spenningsoppbygging, finner hovedtyngden av de psykiske belastningene og begrensningene sted. Man tilpasser egen adferd for å unngå voldsutøvers irritasjon og sinne. Dersom denne besvares ved fysisk vold, trusler eller andre overgrep går spiralen over i andre fase, akutt eksplosjon. Her kan politiet bli varslet. Påfølgende reparasjonsfase preges av anger, tilgivelse og fornyet håp for fremtiden der enkelte offer innleverer voldsalarm, flytter tilbake til voldsutøver og ønsker ikke eller tør ikke lenger å bidra med informasjon i en etterforsking.
Handlingsmønsteret gjentas, i ulikt tempo, grad og form. Prosessen er krevende og individuelle endringer skjer; voldsutøvelsen normaliseres og bagatelliseres. Offeret kan forsøke å endre voldsutøvers atferd gjennom egen væremåte, en tilpasning som kalles medavhengighet. Maktbalansen blir skjevere, offeret blir gradvis mer traumatisert og voldsutøvers behov for bekreftelse av kontroll over situasjonen forsterkes. Både offer og voldsutøver kan i en slik prosess ønske å skjule den traumatiske situasjonen.
Kunnskap om «voldshjulet» og medavhengighet må brukes i politiets møte med de involverte, under etterforsking og i vurdering og håndtering av risiko for ny vold. Politiets etterforsking i akuttfasen vurderes som en suksessfaktor for oppklaring, og sett fra vår side er det en fordel at saken blir anmeldt av politiet uanhengig av om offeret ønsker å anmelde. Vi har forståelse for at et offer kan oppleve dette annerledes.
Barn som lever i volden rammes både direkte og indirekte gjennom å se, høre, megle og hemmeligholde. Forskning viser at noen barn kan klare seg til tross for tøffe oppvekstvilkår, mens andre havner i risikosonen på mange områder. Noen viderefører dessverre traumer og handlingsmønstre til neste generasjon.
Historisk sett har disse hendelsene langt på vei vært preget av manglende innblanding fra offentlige myndigheter. Politiet har i stor grad forholdt seg til offerets umiddelbare ønske i saken. Ikke sjelden er oppdragene blitt løst ved megling, rådgivning og transport, en bistand de involverte kan ha vært tilfreds med - der og da. Men flesteparten av tiltakene anses ikke uten videre som etterforsking, og ved gjentatte oppdrag til en og samme familie kan vi ha legitimert volden mer enn å forebygge den.
Analysen viste klare forbedringspunkter hos oss. Dette har ledelsen i STpd tatt konsekvensen av og gitt kriminalitetsområdet høy prioritet, iverksatt tiltak for å heve kompetanse og øke kapasitet i hele politiorganisasjonen. Flere tiltak vil bli iverksatt. Men vold i nære relasjoner er et komplekst fenomen som vi neppe får bukt med gjennom bruk av strafferetten alene. Det vil alltid være saker som ikke passerer det rettslige nåløyet og aldri havner i domstolen. Samfunnet trenger derfor flere robuste, tverretatlige tiltak rettet mot å styrke offeret og forebygge ny vold, uavhengig av sakens utfall i domstolen.
Politiets arbeid påvirkes av faktorer utenfor og innenfor vår kontroll. Vår utfordring ligger i å redusere negative konsekvenser og forsterke alle faktorer som bidrar til å avdekke, forebygge og bekjempe vold i nære relasjoner. Hvordan vi evner å utnytte faktorene handler om våre ressurser, vår kunnskap, våre holdninger og vår evne til å samhandle med andre aktører. Sør-Trøndelag politidistrikt tar denne utfordringen svært alvorlig.