Grunnlaget for mistillit er ikke svekket. Stortinget skal plassere ansvar.
Er det ikke Oslo kommune, så er det Bondevik-regjeringen i 2004, eller de mange sjefene i byråkratiet som har gjort feil. Slik er den rødgrønne forklaringen på at terroristen Anders Behring Breivik kunne kjøre bombebilen helt inn til Høyblokka, syv år etter at den sentrale gata gjennom Regjeringskvartalet ble vedtatt stengt.
Gårsdagens terrorhøring i Stortinget viser ikke bare en pinlig mangel på ydmykhet. Den viser også en rødgrønn maktarroganse som overgår det vi før har sett, i lys av at her er ansvaret like presist plassert som ansvarsfraskrivelsen, bak en handling som er den verste i fredstid. For granskningskommisjonen konkluderte med at det var en manglende erkjennelse av sårbarhet og risiko, et overdrevent hemmelighold, ansvarspulverisering og for stor respekt for konstitusjonelt ansvar. Alt peker mot makten, statsrådene og byråkratene - men de toer sine hender, peker på andre og kan ikke se de kunne ha gjort noe annerledes.
Statsrådene og regjeringens representanter i Stortinget gjør så godt de kan for å skyve ansvaret nedover og bortover, til velmenende byråkrater og lokalpolitiker i hovedstaden som tenkte mest på byutvikling. Men det er ikke Oslo kommune, eller en Venstre-politiker med ansvar for byutvikling, som er ansvarlig for regjeringens sikkerhet eller sikkerheten i Regjeringskvartalet. Det er staten og regjeringen, som har alle de fullmaktene som skal til. Kommunen sa endelig ja til å stenge den sentrale Grubbegata i februar i 2008, men terroristen kunne kjøre helt inn til Høyblokka 22. juli 2011.
Likevel er det ikke en statsråd som tar ansvar. De bare viser til hva de i ettertid mener de burde ha forstått, eller hva de burde ha blitt informert om, eller hva alle de andre ansvarlige burde ha skjønt og gjort. Historiene som i går ble fortalt til kontrollkomiteen i Stortinget, er som om de rødgrønne har plettfri vandel helt frem til bomben smalt og vel så det. Summen av ansvarsfraskrivelser er stygt parkert i fanget på den pensjonerte departementsråden i Fornyings- og administrasjonsdepartementet (FAD), Karin Moe Røisland. Hun er blitt gjort til skurken som ikke informerte, ikke skjønte og ikke aksjonerte. Regjeringsråd Nina Frisak, administrativ sjef på Statsministerens kontor (SMK) siden 2001, har stemplet Røisland som «lite dynamisk» i sin forklaring på hvorfor SMK måtte aksjonere for å få stengt Grubbegata.
Byråkratene skylder på hverandre. Departementene gjør det samme. Statsrådene sparker nedover mot byråkrati og kommunal treghet. Ansvarlig statsråd for sikkerhet og beredskap siden 2009, Rigmor Aasrud (Ap), tror ikke hun kunne ha gjort noe annet enn hun gjorde, altså ingen ting for å stenge Grubbegata. Det var svaret hun ga under høringen i går. Frem til bomben smalt, skal hun i følge egne uttalelser nesten ikke ha visst noe verdens ting om sikkerhetsprosjektet i regjeringskvartalet.
Det hadde pågått i en årrekke da hun overtok som statsråd, og hennes daværende departementsråd skal ha gitt henne overordnet orientering. Men det er mer enn som så - for Aasrud ba om sin største ekstrabevilgning i 2010, nettopp til sikkerhetsprosjektet i Regjeringskvartalet. Og hun fikk pengene på plass. Er det mulig å få gjennomslag for 45 millioner kroner til noe man ikke vet hva er?
Den skjulte makten på Statsministerens kontor, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (Ap), er vel så interessant som Aasrud. Han har vist engasjement for å få stengt av Regjeringskvartalet. Han overtok saken overfor Oslo kommune i rollen som statssekretær ved SMK, og overkjørte ansvarlig statsråd som der og da trodde statsministeren eide saken. Jens Stoltenberg var overhodet ikke interessert, men Schjøtt-Pedersen hadde en sentral rolle. Mer uryddig statsstyring må man lete etter. Den konstitusjonelt ansvarlige bøyer nakken, og lar en statssekretær overta. Rett nok var det Schjøtt-Pedersen, men heller ikke han kan oppheve alle prinsipper makten hviler på.
Grunnlaget for mistillit er ikke svekket.