Det mest utrivelige i politikken er å bli knust av sine venner. Fire småpartier, delvis sammen med Frp, lever farlig.
Ørnen i norsk politikk, Arbeiderpartiet, har som regel hatt kontroll. Aldri har andre partier fått mer innflytelse enn nødvendig for å beholde makt og myndighet. Stort sett er de andre blitt knust, sakte, men sikkert. Over tid har Ap-makten funnet sin form, ofte på bekostning av partiene som har gitt sin støtte i håp om å sole seg i glansen.
Nå er Høyre på hugget. Meningsmålingenes suverene vinner, Erna Solberg, er på et nivå ingen har sett for seg. Heller ikke Erna. Over 40 prosent oppslutning på meningsmålingen i Adresseavisen og to andre regionaviser mandag er mer enn selv de ivrigste har håpet på blant de nye entusiastene for Høyre-bølgen. Det har sin pris. Den går foreløpig mest ut over Fremskrittspartiet, men også sentrumspartiene skal passe seg.
The winner takes it all, heter det på amerikansk. Kommunistene snakket om revolusjonen som spiser sine barn. I vår moderate virkelighet skjer det mer som tendenser til at vinnerlaget forsterkes av medgangsbølgen. Det går delvis på bekostning av alliansepartnerne. Historien viser at alle som kommer Ap for nær, særlig fra venstre, rimelig raskt blir fanget av dragsuget. Uten en skarp særinteresse, som partiene for kristenfolk og bønder alltid har ivaretatt, er det lett å bli inkludert i den store Ap-familien. Tidligere SV-leder Erik Solheim varslet nylig at han uten problemer kunne vært Ap-statsråd. Knapt noen ble overrasket – heller ikke i SV.
Hele fire partier har nærkontakt med sperregrensen ved starten av valgåret: SV og Senterpartiet, KrF og Venstre. Målingene spriker, men ikke mer enn at partiene er over eller under etter hvem som måler og vekter. KrF ligger best an på oppsiden. SV ligger dårligst an, med flest målinger i underkant av det som kreves for representasjon på Stortinget og tilgang til utjevningsmandater. Sammen med Venstre vet SV alt om hva det betyr å vandre ensomt rundt i mørket utenfor Løvebakken. Brudebildet med Gro Harlem Brundtland sendte Odd Einar Dørums Venstre ut i kulden i åtte år. Siden har alle partiledere vært bevisst på hvem de er blitt fotografert sammen med i gitte situasjoner. Med ett unntak.
SV – debutanten i regjering – med en naiv tro på at samboerskap er noe annet enn giftemål. Uten gullring og uten partilederen i regjeringens øverste kabinett går de nå til valg som den minste halvbroren sammen med Ap. Uvanlig mye empati skal til for å lykkes. Senterpartiet har det som alltid enklere, selv om avstanden mellom Ola Borten Moe og Liv Signe Navarsete er større enn herfra og til Sogn. Venstre og KrF har det enklere enn de to andre sperregrensepartiene, fordi de i opposisjon kan få vist seg frem som det de er, og ikke bare slik som storesøster Erna bestemmer.
To store og flere mellomstore partier er normalen. Fire partier med lange tradisjoner på grensen til utryddelse, er noe nytt. SV og Sp får nå erfare hva Ap-samarbeid koster, selv om mye annet også har påvirket koalisjonen. Venstre og KrF kan lære hver dag av det de ser. Men de har regjeringserfaring, om enn ikke med et så dominerende Høyre som dagens meningsmålinger angir. For Frp, som aldri har vært i regjering, blir det verre og verre for hver dag: alene som mellomstor og trolig på vei nedover.
I grenseland er det spenninger, farer og muligheter.