For Jens Stoltenberg og de rødgrønne er det nesten umulig å ta en motstander som ikke henger sammen. Særlig når Siv Jensen har nok med å samle sin egen gruppe.
Trontaledebatten ble et maratonløp som etter planen varte til klokken to i natt. Men kvantitet og kvalitet er ikke alltid det samme, selv om politikerne jevnt over holder en høyt og høflig nivå. Årets tøffeste replikk kom fra Høyres milde leder, Erna Solberg, som ba SVs parlamentariske leder Bård Vegar Solhjell om å holde munn i klimapolitikken. Det er i parlamentarisk forstand å oppfatte som et kraftuttrykk.
Debatten avslører flere spenningsfelt enn den normale blokkdelingen tilsier. De borgerlige partiene velger konsekvent å stå på egen grunn, noe som blottlegger avstandene dem imellom. De rødgrønne forsøker å stå sammen, samtidig som de gjerne vil vise hvor ulike de er. Den rødgrønne styringen er nå overlatt til Arbeiderpartiet og Stoltenberg, mens SV og Senterpartiet får markere seg litt her og der.
Jakten på borgelig samling, som Arbeiderpartiet søker for å ha et troverdig fiendebilde frem mot 2013-valget, er interessant. Foreløpig er resultatet like mislykket som alle tidligere forsøk. De borgerlige partiene henger ikke sammen. Selv om de på noen områder snakker sammen, snakker de fortsatt hvert sitt språk. Og Fremskrittspartiet har mer enn nok med å snakke med seg selv, etter det knusende lokalvalget. Siden 2005 har Frp knapt vist mindre interesse for trontaledebatten enn i går.
Siv Jensen er stortingsperioden ut den ledende opposisjonspolitikeren. Men lokalvalget har vist at Erna Solberg står mer enn dobbelt så sterkt blant velgerne, noe som naturlig påvirker stemningen. I går var Høyre-lederen den åpenbare opposisjonslederen, mens Siv Jensen forsøkte å stokke kortene på nytt i egen gruppe. Endringene hun forsøkte å få til sist uke, ble effektivt stoppet. Da var Frp-lederens plan å gjøre miljø- og energipolitisk talsmann, Ketil Solvik-Olsen, til finanspolitisk talsmann på bekostning av Ulf Leirstein, som har gjort jobben i flere år.
Poenget er ikke personene i seg selv, men politikken de representerer. Solvik-Olsen har gjennom en årrekke skapt inntrykk av at Frp er med i klimapolitikken, selv om partiet står helt utenfor klimaforliket. Knapt noen i Frp kan bedre enn Solvik-Olsen gjøre den jobben som skal til for å få partiet til å fremstå som en tilhenger av handlingsregelen for bruk av oljepenger, som Frp altså er imot. Derfor kan det være avgjørende for Siv Jensen å få ham inn som den fremste i finanspolitikken.
Siv Jensen ønsker åpenbart en tilnærming i de avgjørende og overordnede sakene partiet i dag står utenfor. Pengebruken som handlingsreglen angir, og klimaforliket, er de to største og viktigste hindringene for borgerlig samling i dag. Innvandringspolitikken kommer i tredje rekke fordi de rødgrønne etter hvert har justert seg til et nivå det er bred enighet om.
Borgerlig samling foregår derfor ikke via konfrontasjoner i stortingssalen – som Frp knapt har tid til. For øyeblikket skjer prosessene i Frp-gruppen, mens Per Sandberg er sykmeldt og Solvik-Olsen i USA. Etter flere år som den tøffeste, mest kritiske og mest romslige i pengebruken, er Frp kanskje på leting etter politikk for vennskap. Resultatene vil vise hva de får til.
Kursending i Frp vil være en seier for Erna Solbergs linje, en åpning mot sentrum og en utfordring for de rødgrønne som mangler 15 mandater for flertall i Stortinget ved neste anledning. Siv Jensen kan stoppe den åpenbare flørtingen mellom KrF-leder Knut Arild Hareide og Jens Stoltenberg. Valget er hennes – så sant hun får med seg partiet.
Det tar sin tid – men nå er det Siv Jensen som må velge.