Ganske nylig ble vår mor innlagt på Øya helsehus, på lindrende avdeling 5b etter alvorlig kreftsykdom. Nå var hun kommet til et stadium der hun måtte ha smertepumpe med kontinuerlig tilførsel av smertestillende midler administrert på avdelingen. Vi som pårørende ble orientert om at hun raskt nærmet seg livets slutt, og hun var selv klar over at hun ikke ville komme hjem igjen.
«Lov meg én ting, mamma»
Legen og teamet hans, bestående av sykepleiere, hjelpepleiere, helsefagarbeidere, ja alle på avdelingen sørget umiddelbart for å trygge mamma og oss i denne situasjonen. Dette var en korttidsplass fikk vi beskjed om, 14 dager i gangen. Men det skulle vi ikke tenke på, hun ville ha tilgang på plassen så lenge det var behov. Hun hadde eget rom.
Selve struktureringen av rutiner på avdelingen og måten mamma ble fulgt opp på spesielt med tanke på smertelindring, gjorde at hun kunne slappe av så godt det kan gjøres i en sånn situasjon og føle seg trygg og ivaretatt. Hun fikk god mat å kose seg med og hjelp til å spise. To ganger pr. dag, og ellers ved behov fikk hun hjelp til å stelle seg, og på den måten beholdt hun mye verdighet og livskvalitet. Legen kom innom både titt og ofte, og det var ikke sjelden en latter på lur under visitten.
- Jeg har et ønske om å oppleve sommeren
Jeg tenkte underveis på hva jeg ville ønsket og sett på som ideelt hvis det var jeg selv som hadde ligget i den senga. Et av svarene jeg kom på, var å oppfordre ansatte til å tenke på pasienten i sengen som sin egen mor. Og jeg ser ikke bort i fra at de gjorde det.
Etter å ha erfart en opptur sovnet mamma en dag, og vi opplevde at kontakten vi fikk med henne gradvis minket som dagene gikk. Vi er tre søstre, så fra det tidspunktet gikk vi skift, slik at en av oss skulle være hos mamma hele tiden. Våre hvitkledde venner oppfordret oss til å snakke til henne, ta på henne, og holde henne i hånden.
Helt på slutten var det tilfeldigvis min tur til å sitte hos henne, og da jeg skjønte at det gikk mot slutten, ba jeg sykepleieren på natt om å sitte hos mamma og meg. Og det gjorde hun. Vi holdt henne i hver vår hånd, strøk på henne og snakket til henne. Hun døde før søstrene mine rakk frem akkurat da, men sykepleieren satt hos oss til søstrene mine kom.
Vi ble sittende sammen en god stund med mamma, og de hyggelige sykepleierne kom med kaffe og snitter til oss der på morgenkvisten. Det er i grunnen vanskelig å beskrive hvor flott vi opplevde oppfølgingen mamma og med det vi fikk hos dere. Vi er uendelige og evige takknemlige.
Interessert i debatt? Les flere innlegg her!
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe