I år lot jeg meg friste over evne. Kjøpte tidenes største påskeegg. 71 biter med karamell, sjokolade og geleer i alle farger.
Jeg var neppe alene om å kjøpe mer enn nødvendig. Mer usunt enn fornuftig. Det er jo påske bare én gang i året. Uken før påske er årets mathandleuke i Norge. God mat er en viktig del av vår påsketradisjon.
Midt i påskehandelen og dagen før matmaktutvalget la frem sin innstilling, presenterte Adresseavisen den store prissammenligningen mellom matvarekjedene som konkurrerer i vårt område. Kampen om å være billigst i byen er intens. Kjedene har ansatt egne inspektører for å sjekke opp og justere seg inn mot konkurrentene.
Resultatet ble derfor neppe så overraskende. Denne gangen var Rema 1000 billigst. Vår handlekurv kostet 653 kroner hos dem. Konkurrentene kom som perler på en snor. De fleste lå ikke mye mer enn 20-30 kroner bak. Treffer man butikken som til enhver tid er billigst, kan man altså spare penger tilsvarende en bussbillett eller to. På årsbasis en tusenlapp eller to.
For noen er hver sparte krone viktig. Økningen i svenskehandelen og stadige rapporter om at kvalitet ikke lønner seg, kan tyde på at vi er spesielt prisbevisste i matbutikkene. Kanskje er det blitt slik fordi Norge er unikt i Europa. Ingen andre steder er matmakten i detaljhandelen mer konsentrert enn hos oss. Når vi handler, er det hos en av fire. Norgesgruppen, Coop, Rema 1000 og ICA har delt landet mellom seg. Selv en gigant som Lidl måtte gi opp forsøket på å presse seg inn i det norske markedet.
Matvareprisene våre er de høyeste i Europa. Prisene stiger mer enn gjennomsnittet og vareutvalget er vesentlig dårligere. Vanlige svenske butikker har mer enn dobbelt så mange varer å velge mellom som det vi har i en vanlig norsk butikk.
Liten konkurranse er likevel bare én forklaring på høye priser. Av hensyn til norsk landbrukspolitikk er viktige matprodukter kostbare og beskyttet gjennom tollbarrierer mot import fra utlandet. Prisbildet er også en følge av vårt høye lønnsnivå.
Jeg kan huske påskegodtet vi fikk da jeg var liten. En liten Solo på deling. En spisspose med sjokolade. Det var høytid som måtte vare lenge. Utvalget var lite. Pakningene små og matbudsjettet tok en vesentlig større andel av husholdningsbudsjettet. Der vi den gang levde fra sesong til sesong, kan man i dag handle julemat hele året. Det er ingen tvil om at vi i vår del av verden lever i en matoverflod som går på folkehelsa løs.
Likevel synes den viktigste matsaken å være mer og billigere. Jeg lurer på om dette i lengden er best for forbrukerne. Vi burde være mer opptatt av kvalitet.
Godt, ferskt og sunt. Kanskje i tillegg også kortreist når det er mulig. Det er etter min mening noe vi bør være like opptatt av som en spart tier eller to. Tilbudet av usunne matvarer er enormt. Det billigste er ofte det vi helst burde bruke mindre av. Det sunne er dyrt.
Vårt kosthold presser frem stadig nye slankemetoder. Selv om matmaktutvalget er opptatt av matvarekjedenes prispolitikk, er det et annet spørsmål utvalget er minst like opptatt av, den såkalte høstjakta. I løpet av et par måneder på høsten bestemmes utvalget av varer i norske matvarebutikker. Produsentene må vinne frem overfor fire innkjøpssjefer, ellers er de ute av dansen. Det er lett å se for seg at pris er det som bestemmer det meste. Kan sunne og gode varer nå frem om de koster litt mer?
Det kunne ha vært en aprilspøk. For akkurat den dagen skrev Adresseavisen om Ila Fiskemottak i Ilsvikøra. Her har fiskerne i Trondheimsfjorden sitt eget fiskemottak. Her kan de levere sin fangst. Men de ferske råvarene herfra kan ikke selges til butikkene i byen. Fisken må sendes til godkjent foredlingsvirksomhet i Roan, før den ferdigpakket kan nå sine kunder.
Det sier seg selv at når kortreist blir langreist, er det små muligheter for ferske og sunne matvarer på disken. For også på leverandørsiden er konsentrasjonen stor. Det gjelder både landbruksprodukter og andre matvarer. For å lykkes kan det se ut som en produsent må beherske mer enn 50 prosent av markedet. Mange produsenter når ikke opp. Matmaktutvalget har dokumentert at selv når myndighetene bevilger betydelige midler til produksjon av sunne matvarer, er det ikke alltid disse når frem til forbrukerne. Statistikken viser for eksempel at salget av frukt og grønt har gått ned de to siste årene.
I januar i år kom Nasjonalt råd for ernæring med en ny anbefaling for norsk kosthold. Man anbefaler stor variasjon og betydelige innslag av grønnsaker, frukt, bær, grove kornprodukter og fisk. I en tid der forbrukermakten er større enn noen gang, burde verdens mest kjøpekraftige samfunn stille produsenter og handelsnæring flere krav enn lavest mulig pris.
PS: Her om dagen hørte jeg om noen bestemødre som fant på at de ville lage helt nye påskeegg. I stedet for søtsaker la de inn småplagg og andre nyttige ting de mente barnebarna kunne trenge. Det fins altså mange måter å få ned matbudsjettet på.
