Det utenfra har skjerpet kunsten, slik det nye alltid skjerper.
For en tid siden fløy jeg over fjellet, Dovrefjellet og vidda. Og samtidig med flyets vei fra sør til nord ble som alltid de samme følelser vakt – følelsen av luft, av sne, av lys – høyden, dimensjonene, de snedekte vidder langt der nede – en glede, et løft – en glede nesten grensende til lykke – og jeg tenkte – er det dette som er fedrelandskjærlighet – den høyt besugne, men også sterkt foraktede følelse – nasjonalismen – fy pokker, og så satt jeg der og ble løftet inn i noe jeg også opplevde som guttunge.
Jeg husker leseboka første gang mitt blikk falt på Rondane og Aasmund Olavsson Vinjes navn, og øverst på siden sto det et fotografi av et maleri – antagelig Solbergs Dovrefjell – og akkurat samme følelse var det enten man liker det eller ikke – det var faktisk Norge – det norske.
Og jeg ble plutselig beveget, akkurat som i guttedagene, noe jeg absolutt ikke viste for mine venner, men som tross alt – sneen, det hvite lyset – ja, kort sagt.
Og nå tror man kanskje at dette er opptakten til en lovsang til Norge, der ingen muslimer må trede inn. Men dessverre langt ifra. Jeg har nemlig et yrke som har lært meg litt om impulser, også impulser utenfra, ja kanskje særlig utenfra.
Jeg vet for eksempel at hva ville norsk kunst vært uten impulser utenfra? Jo, den ville vært seig, grå og fattig, men dette utenfra har skjerpet den slik det nye alltid skjerper – og dette må alt og alle en gang gå igjennom.
Om 10 minutter lander vi i garnisonsbyen, der kunstdirektøren en gang fjernet det norske flagget fordi det hadde uheldig virkning på kunsten. Dessverre har denne storslagne gest ingen tilbakevirkende kraft og heller ingen fremtidig. Tingene ble allikevel litt for lokalt, litt for nasjonalistisk, ja nesten nasjonalsosialistisk.
På den annen side: Jeg spurte direktøren en gang om ikke fedrelandskjærlighet – nasjonalfølelse - noen gang kunne vært bra, for eksempel i finlandskrigen mot Sovjet (direktøren var finsk/svensk), men han trodde ikke det – «det var något helt annat». Hva for något helt annat fikk jeg aldri vite.
Selvfølgelig er også Norge helt jævlig – all vulgariteten, alle bygdedyrene, vestkantfiffen, den grensesprengende dumheten, hva sa ikke Ibsen – «seg selv nok», kort sagt alt det som fikk Bjørneboe til å si at Norge var et fint land å reise ifra.
Ja, men det er også et fint land å vende tilbake til, noe jeg opplevde på denne min tur over fjellet. Jeg husker en gang jeg hadde vært i utlandet et år og så vendte tilbake – fjell, sne, lys, riktig ideelle forhold for en sensentimentalist, slik vi alle blir med årene – man beveges av de latterligste ting – en leirfivel, den første blåveis, en nordmann på seierspallen.
Og selvsagt gjelder dette ikke bare det norske. Se på Kandiskij, Tolstoj, Kafka, Hemingway, Karen Blixen, Picasso, Heine, Bacon, ja regn dem opp alle sammen, alle har de brynt seg på kreftene utenfra, ja til og med reist for å oppleve dem.
Og alle har de også blitt beriket av dette møte, men det har ikke minst ryggmargen for det – de har ikke mistet sin nasjonalitet.
Den kunsten som springer ut av dette er blitt fri, og det virker derfor også frigjørende – denne kraft som setter Nils Ferlin på linje med Goethe, Claes Gill på linje med Wilde, Peder Balke på linje med Turner. Så kunstdirektøren må gjerne fjerne så mange norske flagg han vil for meg.