Alle byer med ambisjoner vil ha sin egen lille «opera». Det ser ut til å være tidens musikk. Kan kulturproduksjon erstatte tapte arbeidsplasser og bli vår nye prosessindustri?
Sist helg opplevde jeg åpningen av Rock City i Namsos som en folkefest bygget på et sterkt lokalt engasjement. Nytt og spektakulært hotell. Kortreist mat. Opplevelsessenter med vekt på lokal musikkstolthet. Konsertsaler og det aller siste innen teknikk og effektbruk. Enda en av våre småbyer har fått et instrument for å skape ny kultur.
Flere enn Namsos har satset. I vår region har Ørland bygget sitt nye kultursenter på Brekstad i nær tilknytning til Kysthotellet. Den samme oppskriften brukte Røros. Stor satsing er gjort med Norveg på Vikna, og Stiklestad Nasjonale Kultursenter er rustet kraftig opp. Trondheim har fått sitt Rockheim og Stjørdal arbeider med store planer for nytt kulturhus.
Vår region er ikke et unntak. Overalt i Norge satses det på praktbygg for kultur. Se bare på Kristiansand.
Milliarder er investert i kulturindustrien på kort tid. Kan det forsvares?
I Namsos var bakteppet nedlagt meieri og slakteri. 150 arbeidsplasser i prosessindustrien ble borte. Nå kommer kanskje 50 nye i kultursektoren. Mange titall millioner er brukt for å skape Rock City. Et spleiselag mellom stat, fylkeskommune, kommune og næringsliv. Praktbygget står klart. Det mest krevende kommer nå og handler om å fylle bygget med levende og lønnsomt innhold.
Norge har satset mye på å ta hele landet i bruk. Viktigst er naturligvis trygge og gode arbeidsplasser. Men skal småbyene overleve på sikt, vil innbyggerne kreve mer. De vil ha mulighet til å utfolde seg. Kultur og idrett er viktige fritidsarenaer for barn, unge og voksne. I tillegg vil man oppleve en smak av den store verden. Gode spisesteder og topp artister er viktige deler av våre moderne liv. Vi er et bereist og godt vant folk.
Jeg tenker at dette grunnleggende sett er viktige og fremtidsrettede investeringer. Vi er et rikt, men lite land. Den lokale identitet er viktig både for oss og for dem som flytter til eller kommer på besøk. Lokal identitet er tett knyttet til aktivitet. Våre unge må få attraktive møteplasser for å utvikle seg selv og sine talenter.
Store investeringsløft i bygg er gjennomført. Nye kommer sikkert til. De vanskeligste spørsmålene kommer mest sannsynlig til å handle om løpende drift, selv om også støtten til dette har økt betydelig de siste årene. Det er ikke vanskelig å se for seg at kulturhussatsingen kan gi en baksmell.
Rock City Namsos har en god aktivitetsplan for den nære fremtid. Mange vil innom for å se og oppleve. Kommunen har inngått forpliktende og langsiktig leieavtale. Likevel må det hardt arbeid til for at utgifter og inntekter skal henge sammen.
Her kunne det ha passet å etterlyse Trondheims nye og storslagne kulturhusbygg, kanskje i den nye bydelen som får utsikt til Munkholmen.
Men hva vil da skje med alle kulturhusene vi har: Rockheim, Olavshallen, Studentersamfundet, Dokkhuset, Byscenen, Isak, Trøndelag Teater og bibliotekene, for å nevne noen av de viktigste. Kanskje er det en styrke for regionhovedstaden at vi har mange ulike scener med ulikt uttrykk som kan stimulere det mangfoldet, den bredden og den endringstakten som preger Trondheim.
Men en flott utescene savnes, og jeg er sikker på at Trondheim hadde fått godt betalt for bedre kulturlokaler ute i bydelene. Også regionhovedstaden har utfordringer.
Min etterlysning handler likevel mest om trøndersk samhandling på sitt beste: Hvordan skape «Route Trøndelag» på en måte som får gjenklang ut over landets grenser?
Lokalsamfunnene vil ganske sikkert stille opp om sine nye sentrer. Det er nødvendig, men det er neppe nok. De fleste vil være avhengig av besøk utenfra, fra egen region og mer langveisfra.
Ikke minst handler det om å bli attraktiv på det nasjonale konferansemarkedet og for turistene som besøker landet vårt. Kanskje kan vi være enda mer ambisiøse: Når vi investerer så store verdier i kultur, handler det også om å gjøre det attraktivt å reise til Norge med unike kulturopplevelser som mål.
Kulturhus som attraksjon er også en del av moderne turisme. Norge oppleves som et dyrt land. Derfor henvender vi oss til de som har stor betalingsevne. Ofte er det knyttet sammen med store krav og forventninger.
Derfor tror jeg vi bare kan lykkes om storsatsingene henger sammen i en helhet. Det er mulig den finnes, men i så fall er den utydelig. Bildet er mer by mot by, de som lykkes er de som treffer best og gjør det best på egen hånd.
Tenk om vi kunne laget kulturreise Trøndelag. Kartet som viser hvilke attraksjonene som finnes. Gode oversikter over aktivitetene du kan delta på eller oppleve. Vår-, sommer- og vinterprogram for kulturopplevelser. Inkludert alle spelene og festivalene. Spennende reisealternativer, enten med egen bil, sykkel eller offentlig transport. Samarbeid om store artister. Muligheter for lokale talenter til å vise seg frem utenfor egen familie og nærmiljø. Attraktive tilbud til overnatting og overraskende og kortreiste matopplevelser.
Det krever gode relasjoner, tett samarbeid og felles satsing. Over institusjonsgrenser og ikke minst, over fylkesgrenser. Jeg tror vi kan og må bli flinkere til å se mulighetene i samspillet.
PS: Denne helgen kommer unge skøytetalenter fra 17 nasjoner til Norge for å konkurrere om verdensmestertittelen. Hvor det skjer? I Fosenhallen i Bjugn selvfølgelig. Det umulige kan være mulig, som trønderrockerne gjerne sier det.
