Folket reagerer ikke med hevn og raseri, men med omsorg, kjærlighet og solidaritet. Det er roser mot hat.
Sammen skal vi leve, hver søster og hver bror, sang Lillebjørn Nilsen, og et folkehav på kanskje 40 000 små og store barn av regnbuen i Oslo og i landet rundt. Foran tinghuset, der terroristen skal dømmes, har antall roser økt hver dag rettssaken har pågått. I går ble betong og sperringer gjort om til en blomstrende park av røde, gule og hvite roser. Rettsforhandlingene, med meget sterke vitneforklaringer fra Regjeringskvartalet, ble tidlig avsluttet, mens rosetoget sang om en himmel full av stjerner, blått hav så langt du ser.
Det var uvirkelig vakkert. Midt i arbeidstiden, i pøsende regnvær, stiller folk opp for å synge en gammel sang om fremtidshåp og varme, om nærhet mellom store og små, der en barnestemme gir den fremste klangbunnen. Det er en så sterke kontraster til terrorsaken at flere av oss tok til tårene. Det er omtrent umulig å gi et bedre svar på terroristens uttalelser om at «Barn av regnbuen» er marxistisk indoktrinering.
Nå viser rosene vei, der hatet kunne gro. Helt spontant har det vokst frem en fredsbevegelse mot terror uten sidestykke. To kvinner tok initiativet til gårsdagens markering, som fikk en tilslutning ingen hadde trodd. Det var som en reprise på rosetogene like etter 22. juli, og det var minst like sterkt. Alle kommentarer om at rosene var i ferd med å visne, er gjort til skamme.
Det norske folk går videre med livsglede, uten hevntanker. Det er blitt typisk norsk å reagere slik. Vi står sammen, vi synger, vi går i tog og legger ned en rose foran huset der terrorens grusomhet skal møte den juridiske virkelighet. Stål og betong er blitt til roser og sang.
Sett utenfra vekker det nesten mer oppsikt enn her hjemme. De største svenske og danske mediene hadde folketoget på toppen av sine nettaviser i går. Alle kulturministrene i Norden gikk i toget i Oslo, i en solidarisk markering på tvers av alle partilinjer. Rosetoget var et folkelig initiativ helt uten politikerstyring. Det gir kraft, troverdighet og følelse langt ut over politiske arrangementer.
Det er godt å bo i et åpent, inkluderende og flerkulturelt land. Det er godt å møte de mange du ikke kjenner i tog mot terror. Med en enkel appell.
En rose for fremtiden.