Vår lokale valgkamp ble het på tampen. Få hadde sett at arbeidsmiljøloven skulle skygge for vei og bom. Etterdønningene merker vi fortsatt.
Med hovedoppslag i Dagsrevyen, politianmeldelser, hissig politisk ordveksling og vingeklipping av glemske byråkrater, er vaktturnusene på byens sykehjem blitt viktigste kranglesak. Opposisjonen roper skandale, de som styrer, skyver på ansvaret.
Da jeg studerte jus på 1980-tallet, innførte man valgfrie spesialfag som en del av studiet. Jeg valgte å fordype meg i arbeidsmiljøloven. Arbeidsmiljøloven var en betydelig reform da den kom i 1977. Loven bygger i stor grad på erfaringer fra industrien. Minimumsregler skal sikre trygge arbeidsplasser, både i forhold til ulykker og til helseskader på mer lang sikt. Loven krever skriftlige arbeidskontrakter, ordnet arbeidstid og ikke minst vern mot usaklig oppsigelse. Arbeidslivets grunnlov er av stor betydning i samfunnet vårt.
Nesten like viktig som rettigheter og plikter, er samarbeidsmodellene som ble etablert for å følge opp lovens institusjon i hverdagen på den enkelte arbeidsplass. Gjennom verneapparatet plikter arbeidsgivere og arbeidstakere å finne løsninger på alle typer arbeidsmiljøspørsmål, eventuelt med støtte fra myndighetens tilsynsapparat. Arbeidsmiljølovens virkeområde er stadig utvidet. Den omfatter nå nesten alle bransjer og yrkesgrupper. Vernebestemmelsene er konkretisert og spesifisert, og rekken av forskrifter er blitt uoversiktlig lang. Mulighetene for lovbrudd er mange.
Arbeidsmiljøloven er en av vårt velferdssamfunns viktigste grunnpilarer. Men, som alle goder, kan den misbrukes. Regelrytteri kan hindre utvikling og fleksibilitet. Konflikter kan hales ut i uendelige omkamper. Papirarbeid kan ta krefter fra verdifull arbeidsinnsats. Arbeidsmiljøloven er et tveegget sverd. Vi kan bli fanget i vårt eget sikkerhetsnett. Valgkampen i år hadde skole, helse, veibygging, integrasjon og kommuneøkonomi som forventede hovedtemaer. I Trondheim kom altså en overraskende sak til: Arbeidsmiljøloven.
Kanskje kunne vinterens avsløringer i helsesektoren oppfattes som et forvarsel. Da kom det frem gjennom mange medieoppslag at vikarbyråer som kommuner hadde engasjert for å løse arbeidskraftbehovet i eldreomsorgen, sto bak en rekke alvorlige brudd på bestemmelsene. Kunne det være slik at dette bare gjaldt eksterne leverandører, eller drev kommunen selv også på kanten av lovverket? Uansett ligger ansvaret hos dem som holder i roret.
Fire dager før valget ble det kjent at Arbeidstilsynet hadde anmeldt Trondheim kommune for alvorlige brudd på arbeidsmiljøloven. Valgdagen hadde Adresseavisen en reportasje fra sykehjemmet på Ranheim. Vi ville finne svar på hvordan man der praktiserte kravene om god eldreomsorg innenfor arbeidsmiljølovens bestemmelser. Svaret var tankevekkende. Man så seg nødt til å ta ut et pleierårsverk fra omsorgstjeneste for å overvåke vaktlistene. Kommunens krav var: Dere skal følge loven. Men ressursene som kunne gjøre det mulig, ble ikke stilt til disposisjon. Etter valget fikk vi se anmeldelsen, og det tegnes et bilde av at kommuneledelsen har latt vikarbyråene begå lovbruddene for seg.
I denne saken er jeg på sykehjemmenes side. De opplever en umulig klemme: Stramme ressursrammer, detaljerte arbeidsmiljøkrav og et nærmest uendelig pleiebehov. Jeg ser klart at også institusjoner i omsorgsbransjen må etterleve den fordeling av samfunnets ressurser som er bestemt. Vi vet også fra forskning at det er stor forskjell mellom institusjonene når det gjelder hva de får ut av hver krone. Noen ganger er utfordringen like mye kompetanse, organisering og samarbeid, som antall kroner til disposisjon.
Likevel kan ikke de som sitter med ansvaret, slippe unna med å kreve at loven skal følges, uten samtidig å gi enhetslederne en mulighet til å makte det. Når oppgaven blir for stor i forhold til antall ansatte, blir det vanskelig. Skal man velge bort nødvendig tilsyn og omsorg eller bryte arbeidsmiljøloven? Noen ganger må man til og med velge hvilket lovbrudd man tvinges til å begå. Det er derfor jeg spør om vi kanskje heller kan snakke om løftebrudd enn lovbrudd.
Lenge før innholdet i Arbeidstilsynets anmeldelse av kommunen ble kjent, var opposisjonen ute med skarp kritikk. Kommunale lovbrudd kunne på ingen måte aksepteres. Jeg har lagt merke til at flere av de partiene som nå sto så sterkt på arbeidsmiljølovens side, opp gjennom årene med rette har uttrykt bekymring over lovens volum og omfang, rigiditet og kompleksitet. Behovet for oppmyking og fleksibilitet er tydelig påpekt. Loven gjorde de fleste til lovbrytere. Gjelder ikke disse bekymringene når det kan vinnes politiske poeng ved å bli lovens fremste beskytter?
Enhetslederen på Ranheim var klar i sin vurdering: Det er i dag ikke mulig å drive et sykehjem uten å bryte loven. Vernebestemmelsene er så mange og detaljerte at de kommer i konflikt med åpenbart praktiske og fornuftige løsninger. Rammevilkårene er også slik at brudd på loven ikke er til å unngå. Jeg er overbevist om at vi har en god eldreomsorg i Norge. Jeg er enda mer overbevist om at ansatte gjør en stor og prisverdig innsats for å hjelpe sine medmennesker, uten at de rager øverst på lønnsstatistikken.
Samtidig tror jeg også vi må erkjenne: Mange av oss forventer langt mer enn det samfunnet kan levere. I alle fall er vi ikke villige til å betale for det omsorgsnivået vi krever. Det er et betydelig gap mellom det mulige og det ønskelige. Dette skulle jeg gjerne sett en debatt om, både i og utenfor valgkampen. Når partiene kappes om å love mest, mister vi den realitetsorientering som også er viktig. Det er viktig å være lovlydig. Er man på ramme alvor opptatt av å ha sin sti ren, må man samtidig være villig til å betale prisen.
Ellers er det lett å bli oppfattet som skinnhellig.
