Den klare borgerlige valgseieren er utvilsomt en stor triumf for Erna Solberg. Nå begynner den tøffe jobbe med å omsette flertallet til politikk.
Erna Solberg har vært nede i den dypeste bølgedal med et valgresultat på fattige 14,1 prosent for bare åtte år siden. Veien frem til dette stortingsvalget har vært en sammenhengende opptur for henne og Høyre, helt til valginnspurten. Det holdt ikke helt inn, men valget er det beste siden 1985 og holder i godt monn til hovedprosjektet, regjeringsskifte.
Arbeiderpartiets nederlag blir litt mindre sårt ved at partiet beholder posisjonen som landets største. Det gir et viktig utgangspunkt for en tøff omstilling til opposisjon. Alle valg i etterkrigstiden, unntatt i 2001 og i år, har sikret Ap over 60 plasser i Stortinget. Nå begynner en ny tid. De neste dagene vil alle partiene gå i seg selv for å analysere hva som har gått bra og hva som har feilet. Men allerede nå er det mulig å peke på noen av forklaringene.
Arbeiderpartiets valgkampmaskineri har sviktet og klarte ikke å gi partiet den nødvendige oppturen gjennom sommeren. Selv om Ap har «vunnet» valgkampen, har partiet nesten ikke klart å løfte seg de siste ukene. SV har mistet grepet på sine viktigste saker, skole og miljø. Skremsler om hvor ille det blir med et maktskifte har ikke virket. De rødgrønne har ikke klart å vise at de har ideene og visjonene som trengs.
De borgerlige har klart å overbevise om at de vil stå sammen for å få til en ny regjering og utgjøre et reelt alternativ til de rødgrønne. Til tross for at vi ikke har fått vite hvilke partier som skal inn i en slik regjering, har velgerne takket ja til de borgerliges alternativ. En viktig årsak er Høyres og Erna Solbergs klare lederrolle på denne siden, og at partiene er mer samkjørte enn noen gang.
Gjennom flere måneder har Ap satset tungt på angrep, på å få frem hvor farlig det er for landet med skifte og hvor trygt det er med Ap ved roret. Angrep vil ofte lønne seg. Det får frem kontrastene mellom alternativene. Aps problem er at deres alternativ ikke har fremstått som attraktivt nok. Regjeringsslitasjen har vært for stor.
For mange er det en gåte at vi i verdens rikeste land kaster en regjering når det går så bra her i landet. Noen mener stappmette og bortskjemte velgere er matleie, og bare vil ha noe nytt. Akkurat som man kan ønske seg en nyere bilmodell eller å skifte ut gardinene med jevne mellomrom.
Kanskje er det et snev av sannhet i dette. Men det er også en grundig undervurdering av velgerne. Vår økonomiske vekst og velstand, i stor kontrast til våre naboland, viser at vi er heldige. Velferdssamfunnet skyldes imidlertid ikke bare oljeflaks, men også god styring. Det er likevel ingen grunn til å avlyse politisk debatt og kritikk. Derfor blir det for maktarrogant å forklare de rødgrønnes fall med sytete og kravstore velgere. Politisk retning for landet blir ikke mindre viktig fordi vi har god økonomi. Vi ville virkelig fremstått som mette og dekadente om vi sløvt hadde akseptert at de som sitter med makten ikke trenger å utfordres.
De nærmeste ukene blir en test på de borgerliges samarbeidsvilje. Det holder ikke at de bestemmer seg for å bli enige. De må bygge et skjebnefellesskap som tåler stormkastene som kommer. Dernest må de bestemme seg for at de vil styre, ikke bare drive administrasjon og innsalg til mediene. Det innebærer å gå inn i tunge saker og endre på grunnleggende strukturer. Demonstrere den gjennomføringskraften som Erna Solberg har snakket mye om.
Bare slik har de borgerlige muligheten til å sette spor. Og tenke tanken på gjenvalg i 2017.