Stortinget vedtar i dag endringene i Grunnloven som løsner båndene mellom staten og kirken.
Når kirken dermed får en friere stilling, er det ledd i en gradvis modernisering som har pågått gjennom mange år. Norge har ikke lenger en statskirke når grunnlovsendringene passerer statsråd. Dette er den mest omfattende endringen i forholdet mellom stat og kirke siden 1814.Flere paragrafer i Grunnloven må endres for at løsrivelsen skal bli et faktum. Den mest sentrale er paragraf 2, der det til nå har hett at den «evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion». Heretter skal vi ha en konfesjonsløs stat. Den nye paragrafen slår fast at verdigrunnlaget for staten er den kristne og humanistiske arv. Kirkens løsrivelse fra staten innebærer altså at det verdimessige fundamentet for staten forblir det samme.
I det flerkulturelle samfunn skal alle trosretninger være likestilt. Det er i strid med FNs menneskerettigheter å gi én trosretning forrang foran andre. Tros- og livssynsfriheten sikres ved at andre trossamfunn blir sidestilt med kirken når det gjelder statlig økonomisk støtte. Det kan hevdes at den nye kirken blir en statskirke «light», i og med at den fortsatt skal finansieres av det offentlige.
Med lovendringene blir kirken herrer i eget hus på den måten at det er kirkens egne organer som skal tilsette biskoper og domproster. Til nå har slike tilsettinger skjedd i kirkelig statsråd. Vi har ved flere bispeutnevnelser sett at regjeringen har overprøvd de kirkelige organer, noe som har skapt uro og misnøye i kirken. Det skjedde sist da regjeringen mot bispekollegiets vilje bestemte at kirkens nye preses skal være lokalisert til Nidaros.
I kirkeforliket som ble inngått av Stortinget i 2008, var det en grunnleggende forutsetning for løsrivelse at kirken skulle gjennomføre en omfattende demokratireform. Kirkevalg med reelle valgalternativ var en del av denne reformen. Dessverre har kirkevalgene til nå vært preget av lav valgdeltagelse og en del rot. Denne viktige delen av kirkereformen er ennå ikke på plass, og vi forutsetter at kirken arbeider videre med sitt demokrati, både det interne og i forholdet til sine medlemmer.
Adresseavisen har vært tilhenger av statskirken. Vi har ment at denne ordningen har vært en garanti mot at ytterliggående krefter skulle få for mye innflytelse i kirken. Uten statskirkeordningen hadde vi neppe hatt så mange kvinnelige biskoper som den norske kirke etter mye intern motstand har fått.
I en ny paragraf 16 defineres den fristilte kirken som en folkekirke. Vi stoler på at kirken og dens ledere vil arbeide for en sterk, inkluderende folkekirke med plass for alle som ønsker å tilhøre fellesskapet.