Tilliten til PST-sjefen er nå så tynnslitt at noe må skje – trolig ganske raskt. Justisministeren har skjønt alvoret.
Sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste (PST), Janne Kristiansen, ble beordret hjem fra utenlandsreise. I går landet hun i et politisk landskap der tilliten begynner å bli tynnslitt. Det er ikke hverdagskost at justisministeren finner grunn til å be PST-sjefen komme seg hjem på første fly. Men det er meget lett å forstå at Grete Faremo (Ap) nå forlanger kortene på bordet. Hun har skjønt situasjonen – i motsetning til PST-sjefen, som nå må stille på teppet til Faremo.
Uttalelsene Janne Kristiansen har kommet med etter terroren 22. juli er så misvisende, bortforklarende og bagatelliserende at heller ikke de rødgrønne representantene finner grunn til å forsvare henne. Justisministerens ordvalg på direkte spørsmål om hun har tillit til PST-sjefen, er meget velvalgt. Enhver tvil blir ikke avvist som naturlig er i en normal situasjon. Ministeren sier hun har tillit til PST-sjefen så lenge PST-sjefen sitter. Det kan høres ut som en selvfølge, men det er noe ganske annet.
For sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste kan ikke ha en tillit som står i fare for å gå ut på dato. Mer enn noen annen etatssjef må lederen for det hemmelige politiet ha allmenn tillit. Selv om PST-sjefen er direkte underlagt Justisdepartementet, må Janne Kristiansens troverdighet være bunnsolid både i regjeringen som helhet, i Stortinget og blant folk flest. Vi lever i et demokratisk land der folkemeningen faktisk betyr noe, også for politisjefer.
Det er og blir justisminister Grete Faremo som nå må rydde opp i PST-rotet. Stortingskomiteen for 22. juli og granskningskommisjonen kommer ikke på banen før neste år. Den interne evalueringen i PST er delvis fremskyndet, noe som angir at en hurtigere prosess er innledet. Trolig er den første PST-rapporten klar allerede. For justisministeren har kalt PST-sjefen inn på teppet, trolig i dag.
Det er ikke justiskomiteens leder, Per Sandberg (Frp), som avgjør PST-sjefens fremtid. Det er justisministeren. Ofte er det slik at tøffe utspill fra opposisjonen, med krav om at personer blir fjernet, slår motsatt vei. I denne situasjonen er det trolig annerledes, fordi kritikken Sandberg reiser har en bred klangbunn. Det betyr ikke nødvendigvis at Janne Kristiansen går før uken er omme. Det kan ikke utelukkes at hun har en forklaring som holder vann, både om tjenestens handlinger før og etter terroren, selv om tvilen er reist med styrke. Fortsatt vil hun som ministeren kunne gjemme seg bak mange paragrafer om hemmelighold. Men situasjonen er ikke god.
Berettiget press er rettet fra mange hold.