Vei- og jernbanekryssinger hindrer ofte fisk på nødvendige gyte- og næringsvandringer. Manglende kompetanse, utdatert tankesett, lite ressurser og dårlig samordning gir dårlige løsninger og feilutformede kulverter.
Laks, sjøørret og ål foretar livsviktige vandringer mellom salt- og ferskvann. Annen ferskvannsfisk som eksempelvis harr, sik, og karpefisk vandrer også mye innad i vassdrag. NMBUs forskning i Verdalsvassdraget viser at ungfisk av sjøørret (mindre enn 20 cm) vandrer betydelig i og mellom bekker, samt ut i sjøen, og slik optimaliserer sin vekst og overlevelse gjennom året. Inngrep som hindrer vandring kan få alvorlige konsekvenser for produksjonen av fisk, og dermed fiskeforbud. Studier fra NINA og NMBU viser at for sjøørretbekkene i Verdal-, Gaula- og Orkla-vassdraget, samt i Trondheim kommune, er ungfiskproduksjonen gått ned 80-90 prosent siden krigen på grunn av tapt bekkeareal og redusert kvalitet på restarealet. Sjøørretfisket i trondheimsvassdragene har også vært stengt siden 2009. Bestandssituasjonen er svært dårlig for store deler av landet, viser en ny statusrapport fra Vitenskapelig råd for laksefiskforvaltning. Lakselus, klimaendringer, kulverter, arealinngrep og landbruksaktivitet er de største truslene.
Vannforskriften stiller krav om å ha god økologisk og kjemisk tilstand i alle vannforekomster, altså bekker, elver og innsjøer. De som planlegger (tiltakshaver) eller godkjenner (Statsforvalter /Fylkeskommune) tiltak/inngrep, må dermed ta hensyn til fiskens vandringsbehov. Naturmangfoldloven og lakse- og innlandsfiskeloven har også tydelige krav om at fiskens leveområder og produksjonsmuligheter skal ivaretas. Videre skal ansvarlig for tiltak ha nødvendig kompetanse, og det skal brukes miljøvennlige løsninger og metoder. Vassdragsmyndighetene (Statsforvalteren på strekninger med laks, sjøørret og ål) kan etter forskrift om fysiske tiltak i vassdrag stille krav til utforming av tiltak og kreve oppretting om tiltaket ikke ivaretar fisken og dens leveområder. Dessverre ser vi at det feiles gang på gang.
Norske håndbøker om hvordan vei- og jernbanekryssinger kan ivareta fiskens vandringsbehov har eksistert i over 20 år. Halvbuede kulverter («tak») med naturlig elvebunn og -bredde er beste løsning for fiske- og viltvandringer, ivaretaking av leveområder og flomutsatt infrastruktur. Om kulvertrør brukes, må disse ha god dimensjon tilpasset fiskevandringer og klimaendringer med ekstremnedbør. Det er avgjørende å unngå sprang ved kulvertens utløp. Lengre kulverter bør ha terskler/buner som skaper hvileplasser for mindre fisk. Det holder ikke lenger å kun tilrettelegge for voksen gytefisk av laks og ørret, som har bedre svømme- og hoppeegenskaper enn ungfisk, ål og andre arter.
Lovverket er tydelig. Kunnskapen finnes. Vassdragsmyndigheten kan stille krav. Da er det et paradoks at det fortsatt lages kulvertløsninger som er dårlige for fisk. Simons masteroppgave nå i vår hadde tema kulvertoppføringer, og med utgangspunkt Ydseelva (Verdal) og Botngårdelva (Bjugn) i Trøndelag. Oppgaven viser at tiltakshaver (inkl. konsulentfirma, entreprenør) ofte mangler kunnskap og kompetanse om gode løsninger, og de antar at Statsforvalteren tar ansvar for å stille nødvendige krav. Statsforvalteren forventer på sin side at tiltakshaver skaffer nødvendig kompetanse til å etterkomme generelle vilkår. Det svikter i samhandlingen mellom aktørene fordi de har ulik forventning til hverandres roller. I tillegg er det manglende oppfølging av entreprenør som utfører arbeidet, og nærmest fraværende kontroll om gjennomførte tiltak virkelig ivaretar fiskens vandring. I begge vassdragene burde halvkulverter vært pålagt fra Statsforvalteren. For Ydseelva sin del har NMBU siden 2020 gjentatte ganger påpekt ovenfor tiltakshaver Bane Nor at terskler trengs i rørkulvertene, uten at noe har skjedd. Statsforvalteren evner heller ikke å pålegge oppretting, selv om lovverket krever det. Innlegg på sosiale medier og i aviser viser at situasjonen er likedan også mange andre steder i landet.
FNs tiår for naturrestaurering, som vi er inne i, bør markere slutten for dårlige kulvertløsninger og heller gi enighet om beste praksis løsninger. I USA er det eksempelvis tverrpolitisk enighet om å bruke 1 milliard dollar de neste fem årene på å fjerne kulverter som hindrer fiskevandringer. I EU rives dammer ned for å gi fiskevandring, og svenskene har store elverestaureringsprosjekt. Norge henger etter. Vei- og jernbaneaktørene må ta større miljøansvar ved vassdragstiltak. Gode fiskeløsninger er verken vesentlig dyrere eller vanskelige å lage, og de beskytter gjerne flomutsatt infrastruktur bedre også. Økt kunnskap og kompetanse hos de som planlegger, utfører og godkjenner tiltakene trengs. En tydeligere rolle fra vassdragsmyndighetene i godkjenning av søknader, og kontroll om utførte tiltak virker må til. Så må også kommunene ta tak. De har ansvar for å oppnå minimum god økologisk tilstand i sine vannforekomster, men det mangler oppdaterte data for svært mange bekker. Det er med andre ord kunnskapshull og mangel på kompetanse og ressurser på flere nivåer i norsk vann- og fiskeforvaltning. Dette taper alle involverte parter på, men mest av alt naturen.
Hva mener du? Slik skriver du for Adresseavisen Midtnorsk debatt!