Nå har jaggu det norske bunadshysteriet gått for langt.
Det bør vel ikke sies høyt i disse dager, men jeg har aldri syntes bunad er fint på folk. De som synes festdrakten er fin eller stilig må selvsagt få bruke den når som helst for min del. Når jeg hører kolleger fortelle at det koster 50 000 kroner å skaffe ny, ekte bunad til tenåringen, og at mange unge absolutt vil ha det, får den norske bunadsfetisjen også noe absurd ved seg.
På lignende vis som at jeg aldri kunne finne på å iføre meg kostymer inspirert av vikingtida for å hente fram urnorsken i meg, synes jeg også det er litt snålt at folkedrakten som hadde sin første storhetstid på 1930-tallet er i vinden som aldri før.
Enten det er kvinner eller menn får jeg assosiasjoner til eventyrfilm av Ivo Caprino når jeg ser folk i bunad. Av naturlig høflighet har jeg stort sett holdt inne med dette, men nå har bunadsmaset gått for langt. Jeg har samtidig begynt å tvile på hvor smarte algoritmer og kunstig intelligens er, etter følgende personifiserte mail fra finn.no sist uke: «Lyst på bunad likevel? Det er ikke for sent!».
Jo, det er så gæli for sent. Forsøket på å lokke med hosebånd for «fjonge fyrer», er det mest mislykka forsøket på personlig reklame jeg har opplevd. Hvis det stadig mer absurde eventyret om keiserens og Askeladdens gamle klær ikke stopper snart, er det på tide med et bunadsopprør.
Les flere kommentarer av Terje Eidsvåg her
Når EU kommer og tar bunaden vår