Uvissheten om hva som er skjedd er grusom. Det er også vissheten om at gisseldramaet utviklet seg til en tragedie.
De algeriske militære styrkene valgte den tøffeste linjen mot terroristene på In Amenas-anlegget, vel vitende om at det satte gislenes liv i fare. Spekulasjonene om hva som egentlig skjedde, hvem som kan lastes for hva, og hvorfor, går i alle retninger. Foreløpig har vi ikke nok informasjon til å trekke noen bastante konklusjoner.
Men vi vet at uskyldige liv er gått tapt. Noen har betalt den høyeste prisen.
Gisseltagerne hevder de gjennomførte terrorangrepet for å straffe Algerie fordi landet lar Frankrike bruke luftrommet deres til krigsoperasjoner i Mali. Trolig var aksjonen planlagt lenge før det skjedde. Terroren føyer seg uansett motiv inn i rekken av mange års blodig historie i regionen med hundretusener døde i borgerkriger. Og i de siste årene har militante islamister spredt død og fordervelse blant folk i regionen.
Både helikoptre og bakkestyrker ble satt inn i den overraskende militæraksjonen i går ettermiddag. Inntrykket er at angrepet skjedde raskt og kontant, med stor ildkraft. Spørsmålet er om angrepet kom fordi det var umiddelbar fare for gislenes liv. Eller om det skjedde som en følge av at algeriske myndigheter ville ha en rask slutt på dramaet, koste hva det koste ville, for å gi en klar beskjed til terroristene.
For Algerie er islamistisk terror et skrekkbilde. Myndighetenes harde linje og kontante avvisning av å forhandle med terroristene henger sammen med den store frykten for at militante islamistiske organisasjoner igjen skal kunne etablere seg i landet. De har sett hvordan nabolandet Mali har forandret seg fra å være et demokratisk forbilde i Afrika til et helvete av krig og fundamentalistisk islam på bare et års tid. Kampen mot terror ville lidd et sviende nederlag dersom terroristene for eksempel hadde kommet seg unna med millioner av dollar.
Denne bakgrunnen gjør det på ingen måte enklere for dem som nå savner sine. Utfallet av militæraksjonen er det verste som kunne skje. Og uvissheten om hva som skjedde blir en ekstra belastning. Fantes det andre utveier? Var de militære for raske på avtrekkeren? Foreløpig vet vi ikke. Men det er lett å gjøre seg noen tanker om at svaret på begge spørsmålene er «ja», i alle fall sett fra et norsk og vesteuropeisk ståsted.
Terroristene som er ansvarlige for gisselsituasjonen på In Amenas var kanskje forberedt på å ofre livet. De «hellige krigerne» som er drept vil bli forsøkt fremstilt som helter og martyrer. All verdens propaganda kan ikke dekke over at de er simple mordere og kjeltringer.