Og det skjedde i de dager at det gikk ut bud fra Store norske leksikon om at Kristi fødsel ikke lenger skal være vår tidsregnings nullpunkt. Velkommen til 2012 evt.
Leksikonlesere er kravstore folk. Kaster de seg over en artikkel om slaget ved Thermopylene, blir de lett ampre om det står at det skjedde «for en dryg stund siden». I leksikonkretser er det regnet som god skikk å oppgi et årstall, i dette tilfellet 480 f.Kr. Men i forrige uke, mindre enn to måneder før Mayakalenderen ender, ble også den kristne tidsregning avsluttet. Heretter skal vi skrive at perserne og grekerne barket sammen i 480 fvt.
Avkristningen av kalenderen kommer fra akademia. I fagtekster har Kristus vært borte lenge. Allerede i 1615 innførte astronomen og matematikeren Johannes Kepler betegnelsen vulgaris aerae – folkelig tid. Og på 1800-tallet lanserte en del jødiske intellektuelle begrepet Common Era (CE) og Before Common Era (BCE) i stedet for BC (Before Christ) og AD (Anno Domini). De hebraiske lærde var lite interessert i å måtte vise til de kristnes Herre i sine tekster. Slikt kan man forstå, ville Hege Storhaug likt å måtte referere til Muhammeds fødsel hver gang hun oppga et årstall?
Men alle med common sense vil fort oppdage at common era er det rene selvbedrag, og dessuten ikke så lite etnosentrisk. Den alminnelige tidsregning er – uansett om man kler den i andre ord – den kristne, og den er slett ikke så alminnelig. I dag er det den 25. heshvan i år 5773 etter den jødiske kalender, muslimene er kommet til år 1433 AH og både kinesere, thaier og andre holder seg med årstall som ikke stemmer med Almanakkforlagets.
I Norge har vi, vanen tro, ikke engang klart å bli enige om hva den nye forkortelsen betyr. Den lille v i fvt. og evt., står den for «vår» eller for «vanlig»? Det ene er ganske selvopptatt, det andre er både selvopptatt og upresist.
Hovedredaktør Anne Marit Godal i Store norske leksikon forsvarer innføringen av den nye tidsregning. Redaksjonen hadde tre alternativ, skriver hun i Aftenposten. De kunne bruke «det faglig beste»; «fvt.» og «evt.» Eller de kunne benytte «det politisk korrekte i norsk debattklima», som ifølge Godal er «f.Kr.». I sannhet et pussig argument, ettersom det politisk korrekte utvilsomt er hennes første alternativ.
Den siste muligheten for leksikonforfatterne var å gjøre som de har gjort hittil, og sette et minustegn for alle årstall som henviser til noe som har hendt før det-dere-vet i Betlehem.
Godal og hennes stab valgte det første alternativet, og høstet storm: «Med ett er datoformat blitt storpolitikk. Nyheten omtales i utenlandsk presse. På Aftenposten bikker antall kommentarer 600. Jeg beskyldes for å være feig, antikrist, muslimelsker, kulturmarxist, politisk korrekt – og en del av Aps skjulte plan for å overta alle maktposisjoner og fjerne Jesus Kristus», skriver hun.
En helt spesiell gruppe nordmenn med kraftigere bredbånd enn ordforråd elsker åpenbart å hate akronymer: Ap, EU, NRK, NSB, og nå også fvt. Men hvis vi skreller av sjikanen og den litt pussige ortografien, har de et poeng. Et stort leksikon bør kunne besvare også de små spørsmål. Hva sier redaktør Godal når et barn lurer på hva som skjedde i det lille tidsrommet da «før vår/vanlig tidsregning» ble til «etter vår/vanlig tidsregning»? Har akademia en forklaring som ikke inkluderer et manntall, en jomfru og en stall?
Jeg mener ikke å stå i veien for den akademiske opprydning i vår religiøst befengte hverdag. Her er mye kulturslagg som må fjernes. Hva skal vi for eksempel kalle de fire ukedagene mellom mandag og lørdag? Et sekulært samfunn kan vel ikke lenger operere med Tys dag, Odins dag, Tors dag og Frøyas dag? Knus gudehovene og la oss innføre nye, nøytrale navn, i pakt med det beste i New Public Management. Mandag, entradag, mestadag ...
Den revolusjonære franske kalender fra 1793 kalte dem førstedag, andredag og oppover. Men den sluttet dessverre ikke før tiendedag og ble derfor ingen suksess hos det arbeidende folk, som bare fikk fri tre dager i måneden. Kalenderen ble innført i År 14, som egentlig var År 16 etter det revolusjonære nullpunkt i 1789. Alt endte i kaos, men Store franske leksikon syntes antakelig nyskapningen var det faglig beste.
De tidsbetegnelsene vi har benyttet helt til akademia fikk for lite å gjøre, er som et fett arkeologisk felt med det ene kulturlaget ovenpå det andre. Den kristne jul har hentet sitt navn fra en førkristen, fellesgermansk fest. Januar har navn etter guden Janus, mars etter den romerske krigsgud, juni etter sjefgudinnen Juno, og juli og august etter de to muntre imperialistene Julius Cæsar og Augustus. Sistnevnte minnes hver julaften i kristenhetens kirker fordi det er «vanlig» i «vår» kulturkrets å tenke at det var under hans styre at tiden snudde.
De språklige kulturminnene er en del av vår nasjonale rikdom, ikke symboler på intellektuell fattigdom. Da «fvt.» og «evt.» i 2008 dukket opp i noen lærebøker, sa Språkrådet at «f.Kr.» og «e.Kr.» er nøytrale tidsbetegnelser som ikke markerer teologisk standpunkt.
Kloke språkråd bør også en leksikonredaktør kunne lytte til. Begrepene fra førkristen tid er like lite et problem som de mange referansene til vår tusen år lange kristne periode. Det går fint an å være blakk som en kirkerotte på en torsdag, ha englevakt i mars, eller – som i mitt tilfelle - håpe at Viking (hedensk arv) vil lykkes i det Herrens år 2013.
sven.egil.omdal@aftenbladet.no
Følg på twitter.com/svelle