Vebjørn Selbekks bok er et velskrevet og prinsippfast forsvar for ytringsfriheten og et angrep på den norske offentlighetens vegring mot å diskutere islam.
Selbekks liv ble for alltid forandret 10. januar 2006. Da trykket Magazinet en faksimile av Jyllands-Postens Muhammed-tegninger, og han ble med ett en offentlig person i Norge. Han og hans familie har måttet leve med dødstrusler og et konstant sikkerhetsregime.
Vil ha skarpere islamkritikk
Selv om flere større aviser også trykket tegningene, var det Vebjørn Selbekk som ble utpekt som selve islamprovokatøren. I boka mener han Jonas Gahr Støre og Jens Stoltenberg bidro til dette og kaller deres forsøk på å slukke «bålet» for et svik.
Magazinet-redaktøren ble, med mer påtrengende nødvendighet enn pressefolk flest, nødt til å reflektere over hvor langt ytringsfriheten rekker og konsekvensene av de siste årenes islamistiske terroranslag.
I første del av «Fryktens makt» får vi fortellingen om Selbekks mor som ble født i DDR, flyktet sammen med sin mor og bror til Vesten og til slutt havnet i Meråker, der Selbekk vokste opp. Bestefaren på morssiden levde under både Hitler og Stalin, og tanten var blant de første som fikk slippe ut gjennom Berlinmuren i 1989.
Selbekk skriver at han er stolt over å være sønn av en flyktning og bruker denne bakgrunnen i sitt forsvar for et samfunn bygget på demokrati og ytringsfrihet.
Boka gir også en relativt grundig gjennomgang av islamistisk terror og konflikter knyttet til ytringer om terror og islam. Dette er kjent stoff, men satt i sammenheng, gir det et nødvendig bakteppe for bokens siste del, der Selbekk kvesser pennen.
Han problematiserer islamofobi-begrepet og mener betegnelsen blander ideologisk kritikk med hat mot mennesker. Selbekk har lite til overs for ordet "ytringsansvar" som han mener dekker over feighet eller selvsensur. Han er nøye med å poengtere at han er kritisk til islam, men har stor respekt for muslimer.
Til tross for til dels tunge tema, er boka meget velskrevet, med effektiv bruk av scener og tilstedeværelse i teksten. Selbekk har et godt språk og argumenterer overbevisende. Hans konsekvente og prinsipielle forsvar for ytringsfriheten, der han også beklager at han selv en gang forsvarte blasfemiparagrafen, er neppe det som vil møte sterkest motbør.
Mer kontroversiell er hans oppfordring om å se nærmere på profeten Muhammeds liv og å diskutere hvilke konsekvenser Koranens beretninger har for voldsbruk og kvinnesyn i dag. Selbekk mener store deler av den norske offentligheten ikke tør å diskutere eller kritisere islam.
Boka tar ikke for seg terror og overgrep begått i kristendommens navn. Men at han tidvis er selektiv i valg av eksempler, er noe han har til felles med de fleste forfattere av debattbøker. Noen vil sikkert også finne faktafeil, uten at det nødvendigvis vil svekke hans hovedutfordring til leseren: Skal vi la være å ytre oss av hensyn til at noen blir krenket og/eller truer med represalier?
Anmeldt av STEIN ARNE SÆTHER