Senter mot incest og seksuelle overgrep i Sør Trøndelag tilbyr selvhjelp. Kan selvhjelp bidra til at overgrepsutsatte får et bedre liv?
Daglig utsettes mange personer for seksuelle overgrep. Vi har ingen sikre data som viser det faktiske omfanget i Norge, da mange ikke melder fra.
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet(Bufdir) har nylig utgitt rapport som omhandler brukere av 21 incestsentre/senter mot seksuelle overgrep i Norge. Rapporten viser at sentrene til sammen hadde 2614 besøk fra individuelle brukere. 80 prosent av brukerne oppsøkte senteret fordi de var utsatt for seksuelle overgrep, mens 20 prosent oppsøkte senteret som pårørende. Hovedvekten av de utsatte var mellom 24 og 39 år, mens 81 prosent var kvinner og 19 prosent menn.
65 prosent hadde vært utsatt for overgrep over en periode på mer enn ett år. Overgriperen er i hovedsak en mann, mens kvinnene utgjør i overkant av 10 prosent.
Seinvirkninger som mange sliter med er en følelse av egen skyld for overgrepene, samt skamfølelse for det som har skjedd. Mange sliter med et negativt selvbilde, sviktende tillit til andre, isolasjon, seksuelle problemer, kontrollbehov, søvnvansker, depresjon, spiseproblemer, selvskading og ulike psykosomatiske lidelser. Dette kan gi seg utslag i redusert livskvalitet og mange blir brukere av en eller flere helsetjenester over lang tid.
Senter mot incest og seksuelle overgrep i Sør-Trøndelag (SMISO) er et lavterskeltilbud for personer og deres pårørende som har vært utsatt for seksuelle overgrep. Ansatte ved SMISO har bred faglig tyngde og kunnskap om selvhjelpsideologi og tilrettelegging for hjelp til selvhjelp.
Selvhjelp består av å finne frem til kunnskap, erfaring og andre ressurser som vi ikke er klar over at vi har, for så å tørre å stole på – og å bruke disse. Ved å tro på seg selv og egne evner kan vi endre egen livskvalitet. Med iboende ressurser menes kreftene den enkelte har og tar tilbake ved å bruke egne erfaringer og kunnskap. Selvhjelp er derfor aktive arbeidsprosesser hvor myndighet tilbakeføres, sammen med eierskap og ansvar for egne problem. Det første skrittet i denne prosessen er å våge å be om hjelp. I arbeid med personer som har vært utsatt for traumer, som seksuelle overgrep, har selvhjelp vist seg å være svært nyttig for å få et bedre liv. Det krever mot å innse at det er opp til oss selv å håndtere de hendelsene livet utsetter oss for! (Helsedirektoratet, 2004).
Gruppedynamikk er en viktig del av selvhjelpsarbeidet. Selvhjelpsgrupper består av personer som har en felles utfordring eller problem, og baserer seg på brukererfaring og faglig/forskningsbasert kunnskap som blant annet knytter seg til relasjonsbygging (Helsedirektoratet, 2004). Ved å jobbe med endringsarbeid i en selvhjelpsgruppe blir kunnskapen gruppen opparbeider seg rundt problemløsning brukt som en rettesnor for videre erfaringsdeling frem mot målet eller endringen den enkelte ønsker seg i livet. Den enkelte persons selvhjelpsprosess foregår alltid i en relasjonell kontekst.
Gjennom å få bearbeidet overgrepene, vil både skylden og skammen plasseres der den hører hjemme. Dette vil for mange bedre selvbildet. Jo lenger vi går med en negativ oppfatning av oss selv og omverden, jo vanskeligere blir det å endre denne. I en bearbeidingsprosess er det naturlig å oppleve ulike typer følelser. Det finnes ingen oppskrift på hvordan en skal bearbeide seksuelle overgrep, eller et endelig mål der overgrepene er slettet fra bevisstheten. Men det å møte andre med lignende historier kan gi en gjensidig forståelse, dele erfaringer, samt være en støtte for og lære av hverandre.
Er sentrenes tilbud tilpasset brukernes behov? Tilbudene ved sentrene formes ut fra brukernes behov og de bærer preg av individuell tilpasning. I motsetning til ulike terapeutiske retninger hvor brukeren ofte tilpasses metoden, har sentrene tro på at brukerne selv innehar ressurser til å håndtere sine problemer, og til å definere egne behov. Høy grad av brukermedvirkning forutsetter god kommunikasjonen mellom bruker og ansatt. Dette fordrer at begge parter er åpne og lydhøre for hverandre. Mens den ansatte har sin fagkunnskap kjenner brukeren sine egne problemer på kroppen, og vet derfor mest om sine egne vansker og utfordringer. Brukererfaring og fagkunnskap er likeverdige grunnpilarer i arbeidet på SMISO. Grensen mellom pasifisering av brukere ved at de ikke utfordres og stilles krav til og det å skape en for stor tilknytning til et senter gjennom organiserte tilbud og aktiviteter kan være hårfin. Mottoet ”livet skal leves der ute” er en viktig rettesnor for tilrettelegging av hjelp til selvhjelp.
Det er naturlig at ansatte tar med seg redskaper fra sine profesjoner inn i arbeidet ved sentrene, og at tilbudene derfor kan sies å ha en terapeutisk effekt. Fokuset er likevel hele tiden troen på at brukeren innehar egne krefter til å heles, og tilbudene organiseres i samsvar med dette. De ansatte behandler derfor ikke brukerne, men tilrettelegger for en bearbeidingsprosess hvor brukerne selv definerer sine egne behov og bestemmer progresjonen.
En brukerundersøkelse Smiso gjennomførte første halvår 2012 viser at de som bruker senteret i all hovedsak er tilfreds. Brukerne er godt fornøyd med ansatte, både når det gjelder hvordan de overholder avtaler, møter brukerne, jobben som blir gjort og den faglige kompetansen.