For Jonas Gahr Støre er det uvant å opptre som taper. Men den første prøven var ganske god, og ble som forventet avvist med bred penn.
Det er aldri morsomt å spille mot en stor og mektig motstander du i utgangspunktet vet skal vinne. Utenriksminister Jonas Gahr Støre (Ap) har startet en forunderlig diplomatisk tilnærming til Kina gjennom Dagens Næringsliv (DN). Trolig er det første gang en utenriksminister forsøker å smelte isfronten overfor en stormakt i full åpenhet. Men en plass må han naturligvis begynne, når andre kanaler er stengt, og det var neppe tilfeldig at det ble i en næringslivsavis.
Det norske kinaproblemet fjorårets fredspris medførte har ingen enkel løsning. Støre og regjeringen kan ikke løpe fra sin ubetingede støtte til prisvinneren, den fengslede dissidenten, Liu Xiaobo. De kan ikke annet enn understreke Nobelkomiteens uavhengighet, og minne om det norske synet på kinesiske brudd på menneskerettighetene. Veien tilbake til normale forhold er derfor svært vanskelig, siden kineserne til de grader føler seg ydmyket av fredsprisen for 2010.
Det var i en kronikk i DN sist uke Støre ba om godt vær. Han beklaget intet, viste respekt for kineserne og inviterte som vanlig til dialog. Den ble i går kontant avvist i et offisielt svar fra kinesiske myndigheter, også formidlet via næringslivsavisen. Men svaret fremstår som verre enn det situasjonen var før Støre startet sitt åpne diplomati. Kineserne skriver i klartekst at den norske regjeringens støtte til «denne gale beslutningen», innebærer «forakt for Kinas rettslige uavhengighet og er en innblanding i Kinas interne anliggender som forårsaker stor skade på våre bilaterale forbindelser». Det er i særklasse en knusende tilbakemelding på Støres utstrakte hånd.
Men det stopper ikke der: Kineserne forventer at det fra norsk side blir gjort konkrete forsøk på å reparere og utvikle de bilaterale forbindelsene. Det er i utgangspunktet klar beskjed til Støre om å levere det han ikke kan servere. Balansegangen er tilnærmet umulig. Men kinesernes opptreden i slike saker er omtrent som det Moskva oppførte i sovjettiden. Derfor er ikke nødvendigvis den skarpe ordbruken avgjørende. Kanskje er det vel så viktig at den blir fremført i full offentlighet. For mye kan tyde på at i denne striden handler det om hvem som skal tape ansikt. Og svare er gitt: Jonas Gahr Støre.
Utenriksministerens problem er å finne en smal og kronglete vei som kan gi håp om forsoning, uten å fire på norske posisjoner i forhold til fredsprisen og menneskerettene. Det er ingen spøk, men over alt hvor pengene teller, kan politikken komme etter om det er aldri så kaldt. Den norske Kinakrisen er politisk, ikke økonomisk. Og realitetene er at Norge trenger Kina – la oss si hundre ganger mer – enn omvendt.
Eksporten til Kina har ikke gått ned etter fredsprisen i fjor. Den har økt med formidable 43 prosent første halvår 2011, ifølge Statistisk Sentralbyrå. Det er business as usual, med ett stort unntak: sjømat. Kineserne forsøker å straffe oss der det svir mest, altså laks og delvis hvitfisk. I tillegg kommer større treghet i byråkratiet for norske aktører. På politisk nivå har det ikke vært kontakt siste året. Unntaket er olje- og energiminister Ola Borten Moes samtaler med sin ministerkollega på meget høyt nivå i det kinesiske maktapparatet.
Russerne stenger av gassen når de blir sure på små land. Kineserne stopper laksen; Norges fremste symbolprodukt. Det er politikk på en tøffere måte enn vi er vant med, særlig etter olje-Norges inntreden verden over, i går kronet med Statoils gigantkjøpt i amerikansk skiferolje.
Det er ingen grunn til å tro at den norske Kinakrisen går over av seg selv. Det er heller ingen grunn til å tro at det store riket skal bøye seg for lille Norge. Mer sannsynlig er det at Jonas Gahr Støre skal spille kinasjakk i mange år fremover.
Og utfallet er gitt.