Mange tenker: – Må du ha parykk og løspupper for å være deg selv?

Hvert år gleder jeg meg i hjel til Pride, og hvert år blir jeg like sjokkert hver gang jeg forviller meg inn i diverse kommentarfelt på sosiale medier.

Her blir det spydd ut så mye eder og galle. Jeg har vanskelig for å skjønne at disse menneskene lever i det samme samfunnet som meg. Men det har det de siste årene blitt veldig tydelig at de gjør.

Det går knapt en eneste uke uten at man kan lese at det er gjort hærverk på fargerike fotgjengeroverganger eller at det har blitt brent regnbueflagg i diverse kommuner, på skoler eller offentlige institusjoner.

I 2022 ble også det mange av oss har fryktet hele livet en realitet. Det skeive miljøet ble angrepet. Terrorangrepet utenfor London pub i Oslo – hvor en mann ville drepe oss, kun fordi vi elsker noen av samme kjønn. Det var ikke lenger bare ord som ble kastet etter oss på gaten. Det var kuler.

Så hva er det egentlig med oss skeive, Pride og dette fargerike flagget som virker å være stadig mer provoserende for enkeltpersoner der ute?

Jeg tror at disse holdningene alltid har vært her. Det er ikke noe nytt. Det som er nytt er at alle med en smarttelefon kan ytre seg uten sensur i alle kanaler døgnet rundt. De sprer hat og gjemmer seg bak ytringsfriheten. Men ytringsfrihet er ikke å spre hat. Hatefulle ytringer er ulovlig.

Det ironiske her er jo at enhver kommentar og rasende debatt i kommentarfeltene, om at det er «for mye Pride» beviser hvorfor det fortsatt er et stort behov for feiringen, og «motstanderne» gir i tillegg mer oppmerksomhet til saken de ikke ønsker å ta del av.

Man trenger på ingen måte å delta på noe som helst feiring av noe slag i dette landet om man ikke ønsker det. Det ER et fritt land! Man trenger ikke å ta med seg barna sine på biblioteket for å se en dragqueen lese eventyr i prinsessekjole dersom man ikke ønsker det.

Men før man fyrer seg opp over et regnbueflagg og en gruppe man ikke føler noen tilhørighet til – prøv å tenke hva dette flagget og miljøet betyr for oss skeive.

De fleste av oss kommer fra små byer i kriker og kroker av vårt fantastiske land hvor vi aldri har følt vi har hatt et sted eller et miljø å høre til.

Jeg var selv 19 år da jeg flyttet fra Moss til hovedstaden. Selv om jeg alltid hadde følt på å være annerledes enn gutta jeg hang med i Moss, så er det en indre kamp alle skeive må gjennom – å innrømme for seg selv at man ikke er hetero, i et heteronormativt samfunn.

Man lever med denne indre kampen i et trangt lite skap, på samme tid i livet hvor man som ungdom og ung voksen egentlig skal utvikle og finne seg selv. Isteden gjør «vi» alt vi kan for å skjule både fakter og den virkelige oss fra omverden, i håp om å ikke bli avslørt som nettopp «oss selv».

Dette resulterer i at den store oppgaven i vårt voksne liv på utsiden av det trange skapet, blir å forsøke å finne ut av hvem vi egentlig er. Hva vi faktisk har tillagt oss, eller tatt bort, for å passe inn.

Jeg er i dag 36 år og står trygt i meg selv, men Pride ble for første gang arrangert i min hjemby i 2021. Hele 15 år etter at jeg flyttet til Oslo og for første gang fant min tilhørighet og mitt miljø. 15 år hvor sikkert hundrevis av unge skeive har følt på akkurat de samme vonde følelsene av å ikke passe inn.

Så det å kunne komme tilbake til Moss og feire kjærlighet og Pride i min egen hjemby, leget noen sår jeg ikke trodde kunne leges. Det rørte meg langt inn i sjelen. For det var her jeg hadde gjemt meg. Det var her jeg var redd for at folk skulle se hvem jeg var og avsløre meg. Men nå sto jeg på en scene i full drag og ble hyllet for nettopp dette.

Det er sikkert mange som tenker: – Så, for å være deg selv må du sminke deg, ta på parykk og løspupper?

Svaret er nei. Det er det ingen som må. Men for som oss som har blitt kalt «for feminine» som unge gutter, er dette en måte å snu den negative betydningen og gjøre det om til vår styrke. Først når vi eier vår egen historie, har vi virkelig funnet oss selv. Drag er en uttrykksform, en kunstform, ikke en «farlig ideologi» som vi ønsker å presse på omverden.

En annen gjenganger i kommentarfelt og debatter er: – Men hvorfor må dere gjøre så mye ut av dere?

Vel, de fleste av oss har gjort alt vi kan for å IKKE stikke ut de tjue første årene av vårt liv. Vi har skjult oss og skammet oss, bare for å være den vi er i så mange år. Så om du ser oss surret inn i et regnbueflagg nå: Bli ikke irritert over at vi er litt for mye, prøv heller å glede dere over at vi endelig ER.

Pride ble i utgangspunktet ikke skapt for å feire homofile og transpersoner, men for å markere vår rett til å eksistere uten å bli diskriminert, overfalt, forfulgt, kastet i fengsel og drept. Det handler om like rettigheter og retten til å være seg selv. Like rettigheter er ikke som en bløtkake. Selv om vi får vår del, betyr ikke det at noen andre får mindre.

Så i stedet for å spørre hvorfor ikke heterofile har sitt eget flagg og sin egen feiring, vær glad for at dere ikke trenger det.

Og husk: Hat vinner aldri over kjærlighet.

Hærverk og tyveri av Pride-flagg på 21 skoler i Trondheim: – Vi må markere at vi ikke aksepterer dette

Flere prideflagg påtent: – Vi kan ikke sitte stille og la dette fortsette

Vis støtte i kommentarfeltet