Det er festival i Stangvika, og vi øver. Jeg er like ved et refreng da en veps stikker.
Noe så ufordragelig, inderlig, plutselig ondt. Jeg hadde ikke engang merket at den var der. Jeg gjør et primalskrik i mikrofonen og bryter ut i en slags samtidsdans. Og roper «du svartsvidde, røde, grønne tykje» med meir.
Etterpå spør bassisten: «Skal du gjøre sånn på den låten? Så mye hyl og dans?»
Mindre kaffe, bær og frukt hvis biene dør
- «Æ blei jo stokket av en veps.»
- «Å ja. Ja, jeg synes vel at det var litt i overkant. Men for så vidt et friskt og improviserende innslag.»
Det er vepseår. De kryper seg inn under krager og kjoler og summer seg opp i ølbokser og i håret, æ bli steintullat. Og det forekommer meg at stikkene gjør meir ondt enn de pleier.
Karl Vidar Lende føder et barn i «Slaget på Testiklestad». Og morkaka er laget av gelé. Det liker vepsen; «fem stykker oppi meg, og jeg må bare late som de ikke eksisterer.»
- «Klarer du å holde deg i ro?»
- «Ja, ihvertall så langt. Og jeg må jo. Det blir jo bare verre om jeg blir hysterisk.» Og han har så rett, skuespilleren i «Slaget på Testiklestad». Det er bedre å agere som vepsen ikke eksisterer. «Lat som du er et tre» er det beste rådet jeg har fått.
- Denne vepsen spiser vanlige veps til frokost, lunsj og middag
Eller man kan gjøre tiltak. Vi spiser brødskive på kjøkkenet og der kommer det en nærgående, summende, stripete en. Og jeg klarer ikke å holde meg i ro. «Hut og snask». Ny samtidsdans.
Mens venninna mi sier: «Så slapp av, nå skal du få komme deg ut.» Og det er ikke meg hun snakker til. Det er til vepsen. Som også er et liv. Så tar hun vepsen på en måte i favn (!) og ved hjelp av ei lokalavis og handkraft får hun kjærlig ført den ut i friluft. Jeg måper.
- «Du er et mykje bedre menneske en mæ, steike kor human du e.»
Så kommer enda en veps og hun gjør det igjen. «Dette skal gå bra, lille venn, så nå skal vi ut i sola.»
Jeg måper til kjeven ligger på gulvet. Ingen stikk. Ingen låt og intet ståk.
«Du er i sannhet et mykje, mykje bedre menneske enn meg.» Jeg hører at jeg høres provosert ut i stemmen.
- «Nei da, jeg synes bare ikke om dreping.»
Myggforskere ber innbyggere og hyttefolk i Trøndelag om hjelp
Hvordan kan hun være så – eh animalsk – korrekt? Er det sjølkontrollen jeg misunner, eller er det en dyp sjalusi av at andre mennesker er snillere enn meg? Det blir som en floke for hvorfor kan man bli provosert av andres edle handlinger?
Og mistenksom. Hun menger seg med fienden? Og bryr hun seg meir om det der udyret enn meg? Eller er det det at jeg tenker at hun tenker at jeg er et dårlig menneske og en hodelaus tulling. Kom ned på mitt nivå! Du snille, naive, korrekthetens apostel. Forunderlig. Jeg ønsker jo at flest mulig mennesker burde være sånn som venninna mi. Slik blir verden bedre. Færre stikk og mindre dreping.
Jeg husker for noen år siden at en nyinnflytta nabo var så forbanna på et jordvepsebol i hagen at han bevæpna seg med ei hagle. Kledde på seg et slags kamuflasjenett, sneik seg innpå og plaffet laus mens han ropte: «Jeg hater dere. Jeg skal drepe dere alle. Drepe dere!» Gresstuster og prydbusker i et grønt inferno.
Bygdefolket sto godt på avstand og ristet på hodet. «Nye naboa, nye tider. Blitt reinaste Afghanistan her nu.»
Og jeg undrer meg hvordan blir man passe redd eller engstelig når en fare nærmer seg. Å ikke styres av frykt og den banale reptilhjernen vår. Mistenksom av andres gode handlinger. Dumme av angst. Eller helt handlingslammet.
For seinere på dagen får vi med oss nyheter om skogbranner og varmerekorder.
Lær knepene som lokker ekorn og nyttige insekter til din hage.
Altså denne sommeren. Så deilig vi har det. All badinga. Solfylt salighet og varme smil. Det der må vi bare agere som om det ikke eksisterer. Ja, late som vi er et tre. Kanskje ikke så lurt ved skogbrann?
Og nå? Det er for lummert og varmt i hodet til å tenke på, og jeg vil verken ha veps eller nyheter om konsekvensene av klimaendringene opp i trynet. Men takk og lov for folk som venninna mi som har hodet med seg og gjør tiltak.
Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter