Politidirektøren har gitt en viktig og riktig beklagelse, nesten uten politifaglig forankring, men med solid politisk støtte.
Nesten åtte måneder måtte til før politiet fant ydmykhet viktigere enn tilnærmet totalt selvforsvar i terrorsaken. Mye vondt og vanskelig for pårørende og berørte hadde vært unngått om politiet tidligere hadde forstått sin samfunnsrolle. Mange debatter og mange konflikter hadde vært annerledes, om politiet tidligere hadde innsett det alle kunne se – for eksempel Beredskapstroppens tragiske båtforlis på vei mot Utøya.
Det er en tid for alt. Politiet var på overtid da politidirektør Øystein Mæland i går ga en uforbeholden beklagelse for at ikke Anders Behring Breivik ble pågrepet tidligere. For mange betyr det mye at politiet erkjenner og beklager at ikke alt gikk som det skulle. For svært mye gikk galt. Det viser også politiets interne evaluering, der en rekke forbedringsforlag blir fremmet.
Leder for politiets evaluering, tidligere politimester Olav Sønderland, beklager ikke båtforliset på Tyrifjorden. Han nøyer seg med å si det var beklagelig det som skjedde. Det er en vesentlig forskjell. Tonen er likevel en annen enn den var i desember, da en foreløpig rapport ble presentert, og det ikke fants noe å bebreide politiet for i lys av beslutninger fattet der og da, i sann tid, som det fortsatt heter. Selvsagt er det et viktig perspektiv i en evaluering, men det har sine begrensninger, og i alle andre sammenhenger er det naturlig å trekke inn alternative løsninger.
Politiet på Hønefoss har gjort det, men understreker sterkt at det er en teoretisk øvelse. Uansett viser den at 17 minutter kunne vært spart før pågripelsen. Det er en grusom tanke for alle som mistet sine kjære i de siste minuttene.
Det var svært mange som da ble skutt.
Tidslinjene politiet nå trekker opp på nytt viser at mye kunne vært gjort annerledes og tidligere. Rapporten som er levert dokumenterer mye av det som har kommet frem underveis. Situasjonen var ekstrem. En bombe hadde sprengt Regjeringskvartalet. Mange andre bomber var varslet, en internasjonal terroraksjon var politiets virkelighet.
Samtidig fikk de inn solide tips på Brevik rett etter at bomben gikk av, uten å aksjonere med veisperringer eller offentlig etterlysning, mens Brevik var i fluktbilen til Utøya. De hadde navn og nummer på bilen, og gode beskrivelser av gjerningspersonen. Forklaringen Oslos politimester gir på at det ikke ble aksjonert, er at terroraksjon de så for seg ville innebære evakuering ut av hovedstaden. Altså, veiene kunne ikke stenges. Dermed slapp Breivik ut og frem til Utøya. I tillegg fungerte ikke riksalarmen – i likhet med mye annet – som for eksempel bistand fra helikopter.
Det finnes ikke politi som er skodd for to ekstreme terrorhandlinger utført av samme person i løpet av fire timer. I tillegg var det fellesferie og fredag ettermiddag. Derfor er det stor forståelse for politiets situasjon. De aller fleste mener innsatsen fra alle som var ute, var heroisk. Troppen på Utøya skulle pågripe terroristen, sjekke ut mulige medhjelpere og gi førstehjelp til de sårede. Alt måtte skje samtidig. I tillegg hadde politiet bomben i Regjeringskvartalet.
Trolig ville det ha vært en lettelse også for politifolkene som deltok, om ledelsen og granskerne hadde vist større ydmykhet tidligere. Den gamle korpsånden, som de interne granskerne har ivaretatt, har gått ut på dato. Knapt noen trenger samfunnets tillit mer enn politiet. Direktør Øystein Mæland har skjønt det. Han beklager og justisministeren henger seg på, selvsagt. En justisminister har gått, en PST-sjef har gått, og justisminister Grete Faremo har overtatt med de blanke arkene som trengs for å bøye hodet dypt.
Politidirektøren har beklaget i henhold til de signaler terrorkomiteen i Stortinget har gitt, og i påvente av kommisjonens konklusjoner. Politikken har en funksjon selv om direktoratet og direktører har overtatt styringen.
En klokere politidirektør har vi aldri sett.