Påtalemakten har tatt signalene og åpner for fengselsstraff i terrorsaken. Psykiatri blir hovedtema når retten settes.
To terrorhandlinger, 77 drap og 33 skadet. Det er de iskalde fakta i tiltalebeslutningen som ble offentlig i går. Angrepene ble rettet mot regjeringen og ungdommene på Utøya. Det var maktapparatet og de politisk engasjerte ungdommene som skulle knuses, med den frykten det kunne spre i landet for øvrig. Derfor har påtalemakten valgt å ta i bruk en terrorparagraf som aldri før er blitt brukt, fordi de mener det er den eneste lovbestemmelsen som fanger opp hele handlingen. I tillegg er Breivik tiltalt for drap og drapsforsøk.
Beskrivelsene av henrettelsene på Utøya er korte og presise. Det er historien om et helvete. Det er ikke mulig å forestille seg slike handlinger i fredstid. Hvert eneste drap er så rått som det kan gå an. Summen av alle ugjerningene overgår alt vi har erfart her i landet, og de fleste tilsvarende terrorhandlinger internasjonalt. Tiltalebeslutningen blir delvis skjermet i mediene, men er tilgjengelig for alle på nett. Tiltalen viser at de fleste ble skutt i ryggen, skutt mange ganger og som terroristen formulerer det – «sikret med hodeskudd». Det er bestialitetens historie.
Tiltalebeslutningen viser summen av brutalitet. Vel sju måneder etter handlingene er det fortsatt sjokkerende til tross for alt vi har fått vite underveis. Det går ikke an å være forberedt på denne saknes innhold, fordi den er grenseløst brutal og kynisk.
Trolig vil særlig to forhold prege den forestående rettssaken: Terroristens tilregnelighet og bruken av terrorparagrafen. I dagene som kommer vil det naturlig være debatt om hvem som er nevnt og hvem som er utelatt i tiltalebeslutningen. Men de som er utelatt er ikke glemt. Saken har et ufattelig omfang. I lys av vanlig kriminalitet, burde kanskje så mange som 800 personer ha en naturlig plass i rettssaken. Derfor vil svært mange oppleve at de blir satt på sidelinjen. Noen synes det er greit å sette en sluttstrek, andre føler seg oversett. Det er forståelig.
Påtalemakten har gjort en avveining som ikke er enkel. Den bør absolutt diskuteres. Bare de som er mest berørt får delta i rettssaken. Men det er nok dessverre nødvendig å la praktiske hensyn gå foran de ideelle i en sak som denne. Alternativet er en rettsprosess over flere år. Saken er så stor at retten aldri kan rette opp alle urettferdighetene. Sivilretten må ta seg av erstatningene. Men disse sakene må ha en annen romslighet enn det som er normalt.
Påtalemakten viser stadig bedre skjønn. Den nye og sterkere understrekningen av at terroristens utilregnelighet er tidsbestemt, og skal overprøves under nøytrale forhold i retten, viser at selv den øverste påtalemyndighet, Riksadvokaten, tar signalene. Det betyr ikke at terrorsaken blir satt av en folkedomstol, med den negative klang det kan gi, men at også den juridiske statsmakten er i stand til å forholde seg til folkets rettsoppfatning.
Tiltalebeslutningen som er fattet, skal overprøves. Den viser en rettsstat i rimelig balanse med folkemeningen. Men det er og skal være retten som feller dom.
Psykiatrien er det største problemet i møte med folkets rettsfølelse. Diagnosen som sier at terroristen er så syk at han overhodet ikke kan fungere i hverdagen, mens han planlegger og gjennomfører handlingene, er så uforståelig at også påtalemyndighetene tar realitetene innover seg. Det er meget uvanlig at påtalemakten åpner for å snu, når psykiatrien har sagt sitt. Men det er en uvanlig sak.
Påtalemakten har prøvd seg frem. Opprinnelig hadde den tenkt å sladde alle navn. Nå er alle ofrene navngitt. Og alle drapshandlingene er angitt i en svært nøkternt form. Det viser at rettsstaten er der den normalt skal være. Derfor er det grunn til å tro at terrorsaken er på rett spor. Med gode forsvarere, og et aktorat som forstår samfunnet rundt seg, er det grunn til å se fram til en god prosess.
Galdskapen er rettens ansvar.