Ingen tar ansvar, selv om kritikken mot politiet er usedvanlig skarp.
Kritikken mot politiet er så bred, massiv og presis at prosessene som nå starter handler om å gjenreise tilliten til norsk politi. Det er helt nødvendig. For tilliten til politiet har fått en svært alvorlig knekk etter 22. juli-kommisjonens avsløringer. Det sviktet i mange ledd og i mange systemer. Ledelsen fungerte ikke, sambandet fungerte ikke, alarmene fungerte ikke, operasjonsledelsen fungerte ikke, og heller ikke politidirektøren var i stand til å slå terroralarm. I tillegg gjorde politifolkene ute mange feil, også Beredskapstroppen, fordi de ikke snakket sammen eller fordi de rett og slett ikke visste hvor Utøya var.
Anders Behring Breivik kunne ha vært stoppet på vei til Utøya. Eller han kunne ha blitt pågrepet nesten 20 minutter før de siste massedrapene. Det kunne ha spart inntil 26 unge liv, dersom kommisjonens tidsangivelse legges til grunn. Hadde regjeringen gjort som vedtatt var, hadde han heller ikke fått kjøre bombebilen helt inn til Høyblokken i regjeringskvartalet. Kommisjonens kritikk, som er faktabasert, analytisk og innrettet mot å lære av feilene, konkluderer med at holdninger, kultur og lederskap må endres i politiet.
I klartekst betyr det at mange politisjefer står for fall, dersom kommisjonens rapport blir lagt til grunn og fulgt opp slik statsministeren nå varsler. Ansvaret for de groveste feilene under terroroperasjonen har avtroppende politimester i Oslo, Anstein Gjengedal, og politimester Sissel Hammer på Hønefoss. Det overordnede ansvaret har politidirektør Øystein Mæland, som heller ikke slo terroralarm. Like etter 22. juli overlot han ledelsen av direktoratet til sin underordnede. Nedover i rekken er det mange politifolk som nå er påført ansvar for åpenbare feilvurderinger med katastrofale konsekvenser for mange ungdommer.
Oppover i systemet sier justis- og beredskapsminister Grete Faremo (Ap) at hun tar ansvar og beklager at politiet sviktet. – Det blir galt av meg å snakke om personlige konsekvenser «i dag», sa Faremo etter at terrorrapporten var presentert. Tolker vi henne rett, kommer det en dag der ansvar vil bli gjort gjeldende. Selv sitter Faremo trygt siden hun kom inn som justisminister etter terroren.
Det er verre for fornyings- og administrasjonsminister Rigmor Aasrud (Ap), ansvarlig for sikkerheten i regjeringskvartalet. I nesten ti år har prosessen pågått med å få stengt av den mest sentrale gaten inn, Grubbegaten. I 2008 var alt avklart mellom kommune og stat. Men ingen ting skjedde i årene som fulgte. Aasrud har aksjonert på noen områder, men ikke stengt gaten. Hun ble heller ikke godt informert om sikkerhetsarbeidet av sitt departement, ifølge granskerne. Departementets faglige leder er tidligere politidirektør, nå departementsråd Ingelin Killengreen.
Ansvaret for beredskap og sikkerhet er delt mellom Justis- og Administrasjonsdepartementet, og samkjørt ved Statsministerens kontor (SMK). Terrorrapporten viser at begge departementene sviktet, også SMK. Det betyr at kommisjonen plasserer betydelig ansvar helt inn på statsminister Jens Stoltenbergs kontor. Stoltenberg varslet i går at han vil ta ansvar, gi Stortinget en redegjørelse og en stortingsmelding om bedre beredskap og sikkerhet. Kritikken fra kommisjonen vil bli lagt til grunn.
Med andre ord finner Stoltenberg det rimelig at han som ansvarlig for alle feilene som er begått under hans regjeringstid, blir håndtert av ham selv. Stoltenberg oppnevnte kommisjonen. Den har levert et så solid og troverdig resultat at det neppe ville ha blitt mer troverdig om Stortinget oppnevnte kommisjonen.
Pulverisering av ansvar er kommisjonens sentrale forklaring på at terroren lot seg gjennomføre med så store konsekvenser. Inngangen til den nye politiske prosessen viser at ansvarsfølelsen fortsatt er tilnærmet fraværende.
Alle sier de tar ansvar. Ingen ser at det rammer dem selv.