1968-opprørets kamp mot autoriteter, i møte med frykten for normenes oppløsning, er den nye forklaringen på den gamle Høyre-bølgen. Den nye Høyre-bølgen er verre å forstå.
PARTIPOLITISK HISTORIE TAR ofte form av et festskrift. Lanseringen av Høyres historie fra 1975 til 2005 bærer bud om noe annet, med historiske analyser innenfor nye perspektiver. Tittelen «Opprør og moderasjon» kan umiddelbart slå an tonen for en tilsynelatende uavhengig granskning av Høyre sjel, og partiets særdeles turbulente forhold til omgivelsene. Høyre har vært som en berg-og-dal-bane. Svingningene har vært særdeles store, og forklaringene på hvorfor det har skjedd, forholdsvis svake.
«Til historiebøkene», skrev daværende Høyre-leder Jan Petersen på en lapp, da Bondeviks første regjering ble felt. Granskeren, forfatter og historiker Hallvard Notaker, fant lappen i en av de mange arkivkassene han har hatt tilgang til. Og Petersen fortsetter: «Vi samarbeidet med Arbeiderpartiet om dette». Ett år senere, i 2001, dannet Bondevik regjering sammen med Petersen, som ble utenriksminister. Vi observatører skjønte det var slik Petersen noterte seg. Men dette er bekreftelsen.
Politisk historie må ha krydder for å kunne nå et bredere publikum: «Høyre må bygge på de tenkende og dannede menneskene. Vi kan ikke satse på tullingene. For hva er Fremskrittspartiet? De er verken konservative, liberale, moderate eller borgerlige», sa Kristin Clemet i Høyres sentralstyret i 1997. Replikken gir en god beskrivelse av Høyres syn på Frp da, men det er sannelig ikke lenge siden de samme holdningene gjorde seg gjeldende. Fortsatt er det en del av Høyre som holder fast i historien som nå er beskrevet, der Frp blir omtalt som opportunistisk, usammenhengende, uansvarlig og kyniske, uten et menneskelig ansikt. Historikeren dokumenterer godt og mer brutalt det bildet vi politiske observatører har forsøkt å formidle. Det tok lang tid før Frp ble stuerent, og i enkelte Høyre-kretser er partiet fortsatt ikke det.
Høyres problem med Frp har gått fra tilnærmet total avsky, til en erkjennelse av at partiet er en alvorlig konkurrent. Lenge før dagens situasjon, der Høyre sier ja til samarbeid med både Frp og sentrum, mente mange i Høyre at det måtte være mulig å møtes på halvveien. Men hvordan kunne det strengeste partiet i finanspolitikken, møte det mest løsslupne? Historikeren konkluderer enkelt med at det var umulig.
Historikeren bringer nye perspektiver inn i forståelsen av Høyre-bølgen på 1980-tallet. Hallvard Notaker mener å kunne påvise at økonomiske teorier, der forholde mellom stat og marked særlig er blitt vektlagt, er overdimensjonert. Ideer fra 1968-opprøret, særlig protesten mot autoriteter, er vel så interessante, fordi det handlet om en kamp for frihet fra statens styring av alt og alle. Det bevisstgjorde forbrukerne som fikk bedre åpningstider, frigjorde boligmarkedet og bidro til å fjerne NRK-monopolet. Reformer som aldri er blitt reversert. Men historikeren skjuler ikke motstrømningene i Høyre, der mange protesterte mot normenes oppløsning. Han legger heller ikke skjul på at boligreformene utløste et ekstremt høyt rentenivå, og gir en forklaring.