Ingen i regjeringen kan måle seg med statsministeren i 2011. Men regjeringen hans er blitt grå og sliten – til tross for mer penger enn noen gang.
Oslo: Terroranslaget 22. juli gjorde 2011 til et politisk år uten sammenligning siden krigen. Statsminister Jens Stoltenbergs håndtering av krisen der og da, og månedene etterpå, var lederskap av beste merke. Sommeren og høsten har vist at Stoltenberg er blitt statsmann.
Terroren skapte en politisk unntakstilstand gjennom store deler av høsten. Derfor er det verre å sette karakterer på statsrådene i år. Men hvordan man enn snur og vender på det, står statsministeren i en særklasse. I hverdagspolitikken er han likevel leder for en regjering som er i ferd med å slite seg ut.
Best i klassen er en veteran og en nybegynner: Finansminister Sigbjørn Johnsen (Ap) og olje- og energiminister Ola Borten Moe (Sp). Førstnevnte representerer den største trygghet innenfor romslige rammer vi noen sinne har sett. Sigbjørn Johnsen har slått alle sine tidligere rekorder i trausthet, mens Borten Moe har vært friskere og freidigere enn noen annen på det rødgrønne laget.
Kontrasten er lederne i samarbeidspartiene, SV og Senterpartiet. Lokalvalget knuste SV, Halvorsen er på vei ut og er nesten ikke til å kjenne igjen fra den sterke tiden som finansminister. Liv Signe Navarsete har ikke kommet seg ut av samferdselen, makter ikke å gjøre kommuner – et av Sps kjerneområder – til en vinnersak, og er ikke med i de viktige debattene.
Når to av tre partiledere i regjeringens underutvalg fungerer så dårlig, sier det svært mye om et samarbeid som råtner på rot.
Statsråder som fungerer langt bedre enn lederne av de to småpartiene, er utenriksminister Jonas Gahr Støre (Ap), næringsminister Trond Giske (Ap) og miljø- og utviklingsminister Erik Solheim (SV). Kanskje mer overraskende er det at fornyings-, administrasjons- og kirkeminister, Rigmor Aasrud(Ap), som lenge var meget anonym, har blomstret det siste året. I likhet med Sigbjørn Johnsen har hun vist god politisk teft og argumentert godt for sine valg.
Ser vi etter regjeringens fremste pratmakere, er det lett å falle ned på Audun Lysbakken (SV), minister for barn, likestilling og inkludering. Det er også nærliggende å tenke på landbruks- og matminister Lars Peder Brekk (Sp), etter den omfangsrike og konturløse landbruksmeldingen. Begge har mye på hjertet, men derfra til handling, er det et langt stykke.
Knapt noen er i tvil om hvem som er moderen i regjeringen; Magnhild Meltveit Kleppa (Sp). Ingen over og ingen ved siden i den klassen. Men transportministeren får ikke togene på skinner og veiene utbygd i takt med pengebruken. Hun er mye mer hyggelig enn handlingsdyktig. Men Kleppa vil så gjerne.
Det er verre med ministeren for forskning, Tore Aasland (SV), der savner vi også viljen. Selv om den helt sikkert er der, gir den ikke resultater. Uansett er det verre stilt innenfor arbeid, der ministeren fortsatt sliter med å forklare hva hun steller med. Hanne Bjurstrøm (Ap) er fortsatt mest kjent for å ha henget ut en feil stol, og for øvrig tror mange hun er på fisketur.
Det er uansett Lisbeth Berg-Hansens (Ap) gebet i regjeringen. Hun sliter fortsatt med å være personlig eier av lakseoppdrett, og laksen har ikke sluttet å rømme fra merdene under hennes regime. Tvert imot. I tillegg har fiskeripolitikken havnet enda lenger ut på sidelinjen. Men der står ikke Berg-Hansen alene.
For ingen er lenger unna folket og velgerne enn Karl-Eirik Schjøtt-Pedersen (Ap), statsråd hos statsministeren. Finnmarkingen er trolig en av maktens fremste menn, men viser det nesten aldri.
Dessverre er det etter denne uvanlige høsten lett å glemme at regjeringen har enda flere statsråder, som for eksempel en kulturminister, en forsvarsminister og en helseminister. Den første kunne vært plassert blant pratmakerne, men prater for lite og handler enda mindre. Helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen (Ap) har så ofte som mulig snakket som en foss, uten å stilne en eneste storm i bygde-Norge. Grete Faremo (Ap) har som forsvarsminister mesteparten av året, hatt mer enn nok med å redegjøre for prisen på de nye kampflyene.
Snart er året omme. Jens Stoltenberg er blitt statsmann. Mange statsmenn har ledet regjeringer med mye slitasje.