Velgerne taper, men noen politikere kan tjene på at det går dårligere med norsk økonomi.
Statsminister Jens Stoltenberg, for eksempel. En skikkelig krise kan gjøre underverker for meningsmålingene som så langt ikke har rikket seg oppover. Hvem vil ha kjedelig ansvarlighet når oljefondet flommer over av penger og så mye er ugjort i det norske samfunnet? Det er krise i rødgrønn leir og tilsvarende fest blant de borgerlige.
De fleste andre europeiske land har opplevd lav vekst eller økonomisk nedgang. Massive kutt i statsbudsjettene for å spare penger. Raskt voksende arbeidsledighet, kutt i lønninger og pensjoner.Vi har levd i vår egen økonomske verden her oppe i nord. Mens EU-landene diskuterer hvordan de skal snu nedgang til vekst og komme seg ut av krisen, diskuterer norske politikere hvor mye mer penger vi kan bruke. Vi trenger arbeidskraft fra utlandet for å fylle alle ledige jobber. Nye velferdsreformer fremstår som viktigere politiske tema enn kutt i gamle.
Det har ikke manglet på advarsler om at vi bør være mer forsiktige. Både økonomer og politikere har pekt på at vi også kan bli rammet. Både fordi krisen kan «smitte», blant annet gjennom lavere etterspørsel etter norske varer, og fordi vi lever over evne på grunn av eventyrlige oljeinntekter. Todelingen av norsk økonomi skaper ekstra utfordringer. Oljeindustrien går så bra at det er et problem. Den suger til seg arbeidskraft, presser opp lønninger og kostnader. Det gjør det tøffere for fastlandsindustrien å konkurrere med andre land, fordi kostnadsnivået er så mye høyere.
Nå ser det ut til at pessimistene blant oss får rett. Pilene peker feil vei. Jens Stoltenberg har lenge vært påpasselig med å fortelle at også Norge kan bli rammet av dårligere tider. Derfor har han argumentert tungt for ansvarlighet i den økonomiske politikken. Og for en praksis hvor vi må tviholde på handlingsregelen.
Problemet hans er at velgerne ikke tror at Høyre vil sette økonomien over styr hvis partiet får regjeringsmakt. Heller ikke Fremskrittspartiet, med sin mer kreative og nytenknde økonomiske politikk, er blitt stemplet tydelig nok som uansvarlig. Tvert imot ser det ut til at den alternative tenkningen rundt handlingsregelen, som særlig Ketil Solvik-Olsen har vært talsmann for, har fått et visst fotfeste. Det er blitt tillatt å forestille seg at det går an å forandre på pengebruken uten drive nasjonen over på fattigkassa.
Derfor kan varsel om krise og dårligere tider fungere som en kraftig vekker. Usikkerhet demper appetitten på noe nytt. Kanskje er det dette som skal til for å berge valget for Ap og Jens Stoltenberg.
Minst to forhold taler imot dette. For det første virker regjeringen for passiv i viktige saker. De rødgrønne bobler ikke akkurat over av forslag til hvordan vi skal få fart på landet. Tvert imot virker det som om mye av initiativet ligger hos opposisjonspartiene, mens Ap er mest opptatt av å angripe dette. Dessuten er slitasjen så stor at det i seg selv er et tungt argument for å slippe til friske krefter i regjeringskontorene.
Norsk rikdom fordamper ikke over natten. Dårligere tider er alvorlig nok, men krisen må være tydelig og merkbar for å gi store politiske utslag.