Domstolene får ikke budsjetter som gjør det mulig å oppfylle de krav Stortinget stiller til saksbehandlingstid. Trange budsjetter gjør at det drives nærmest rovdrift på dommerne.
For ledere og ansatte i domstolene har den årlige budsjettfremleggelsen fått noe rutinepreget over seg – og det er følelsen av skuffelse og oppgitthet. Igjen kommer vi ut av budsjettkampen som tapere. Våre behov blir ikke hensyntatt. Vår arbeidsinnsats, entusiasme og ansvarsfølelse for den jobben vi gjør blir ikke verdsatt. I hvert fall ikke i kroner og øre. Jeg og mange av mine kollegaer må konstatere at vi ikke har budsjetter som i realiteten gir oss muligheten til å oppfylle de krav til rask og effektiv saksbehandling som Stortinget selv har satt. For lagmannsrettenes del er situasjonen den at ingen av de seks lagmannsrettene oppfyller Stortingets krav til saksbehandlingstid for sivile saker og straffesaker. Cirka en tredel av tingrettene klarer heller ikke det. Slik har det vært i mange år. Stortinget vet om situasjonen, regjeringen vet om situasjonen, men ingen gjør noe med det – som monner.
Norske domstoler er likevel av de beste i verden. Vi arbeider raskt, effektivt, og har meget kompetente og ansvarsfulle medarbeidere. Jeg tør hevde at vi bruker våre ressurser tilnærmet maksimalt. Det drives nærmest rovdrift på dommerne, og vi forsøker å skvise produksjon ut av hver eneste krone. Vi bruker ekstraordinære dommere så mye vi kan og dommerne går så mye i retten at det i praksis blir vanskelig å få dommene ferdige innen de frister som gjelder. Strikken tøyes så langt den går. Vi må erkjenne at det går en grense for effektiviseringstiltak – det må rett og slett en merkbar budsjettøkning til skal vi nå de mål politikerne selv har satt for vår virksomhet.
En slik økning finnes ikke i neste års budsjett. De seneste års styrking av politiets ressurser tilsier økt saksavvikling hos politiet, noe som sannsynligvis vil øke antallet saker i domstolene. Det er vi ikke rustet til. Konsekvensen vil da bli enda lengre saksbehandlingstid hos oss. Også dette vet våre politikere. Det må til en mer helhetlig tenkning og prioritering i alle ledd i straffesakskjeden – som også inkluderer domstolene.
Budsjettet gir intet rom for en etterlengtet satsing på en digital arbeidshverdag. Fjærpennens tid er over – selv i domstolene – og vi ønsker å fremstå som en moderne etat som kan kommunisere elektronisk med våre brukere, slik en lang rekke offentlige etater allerede gjør. Vi sliter med ustabile datasystemer og et kraftig etterslep på det meste av teknisk utstyr.
Også når det gjelder midler til nybygg og sikkerhet er budsjettet altfor dårlig. I Molde foreligger ferdige planer for et høyst påkrevet tinghus, til erstatning for utdaterte og helt utilfredsstillende lokaler. Tomta ligger klar til bygging. Millioner er brukt på prosjektering, og prosjektet er overmodent for realisering. Det er Ikke nevnt med ett ord i budsjettet. Domstolenes lokaler har mye å si for vår sikkerhet. I altfor mange domstoler må sikkerhetsnivået karakteriseres som en vits. Antallet uønskede hendelser i domstolene er sterkt økende. Må det en tragedie til før det blir en endring som monner?
Følelsen av skuffelse og oppgitthet har ikke minst sammenheng med at domstolenes behov må anses som småpenger i budsjettsammenheng. Vi driver vår virksomhet på en slik måte at ekstra midler inn – gir en umiddelbar virkning i form av økt produksjon. Jeg kjenner ingen offentlige etater som på samme måte har organisert sin virksomhet så til de grader med produksjon og saksavvikling som siktemål. Relativt små grep i budsjettsammenheng – vil kunne gi stor effekt på vår saksavvikling.
Vi bør i en nasjon som Norge, hvor vi er så stolte av våre demokratiske tradisjoner og hvor vi liker å se på oss selv som en rettsstat, ta oss råd til å holde oss med domstoler som gis gode og forsvarlige rammebetingelser. Jeg savner forståelse hos våre politikere for domstolenes betydning i det store samfunnsmaskineriet. Det er god samfunnsøkonomi å ha domstoler som er raske, effektive og som holder høy faglig kvalitet – alt dette gir oss tillit i befolkningen. Det bidrar til en bedre livskvalitet for borgerne og er et konkurransefortrinn for næringslivet. I urolige og omskiftelige tider som verden er inne i nå, må vi ha robuste domstoler som kan takle fremtidens utfordringer. Det er ikke for mye forlangt at regjering og storting gir domstolene et budsjett som gjør at det er sammenheng mellom mål og midler. Dagens budsjett gjør ikke det.
Vår politikere har en jobb å gjøre.