Sur smak i kjeften

Slenger man inn et rykende ferskt eksemplar av Adresseavisen så ligger det an til en fin start på helgen. Dessverre gikk morgenstund fra å ha gull i munn til å produsere en sur smak i kjeften.

"- 50 000 ungdommer hektet på dataspill" og "- ungdommer blir ødelagt av dataspill" var de grelle overskriftene som satte fordøyelsessystemet i gang vel tidlig fredag 1. september.

I en doktorgradsavhandling ført i pennen av psykolog Agneta Johansson kommer det frem at spillavhengighet hos ungdom er et presserende og alvorlig problem.

Før man får mulighet til å komme til sakens kjerne blir man gjort oppmerksom på at "Vi risikerer at spillene ødelegger en hel ungdomsgenerasjon. " Sitatet er hentet fra medforfatter, og avhandlingens veileder, psykiater Gunnar Götestam.

Sterke ordBildet som tegnes av dataspillende ungdom minner om en skrekkvisjon av en hel generasjon som danser lykkelig uvitende på kanten av stupet med foreldregenerasjonen borte i andre ærend.

Fordelen med forskning er at det kan hjelpe oss å forstå vår oppfatning av virkeligheten og oss selv bedre, forhåpentligvis. Forholdene som presenteres i artikkelen i dagens utgave av Adresseavisen er nok mer nyanserte enn det som er satt på trykk.

Dataspill, og nå glemmer vi fenomener som nettpoker og gambling en stund, er først og fremst underholdning eller tidsfordriv.

Mer enn spillFor én promille av brukermassen er det også en sport med fellestrekk til det man konvensjonelt kjenner som "sport" eller "idrett."

I tillegg er spillene læringsverktøy, annen forskning har vist at de bidrar til økte språkferdigheter og utvikler kognitive egenskaper som romoppfattelse – og i bidrar til bedre koordinasjon.

Stimuli for barn og ungdom er viktig, it-eksplosjonen med spill og informasjonsstrøm er relativt nye eksempler på dette. Skjønt nye og nye, med rette kan vi vel heller kalle dem "uvante" eller "annerledes."

En kjent reaksjon på slikt er usikkerhet og avstandsskaping. Om noe ikke er sunt, spesielt i krysningspunktet mellom en eller flere generasjoner, så kan man vel spørre seg om det er disse.

Problemet med bombastiske uttalelser i Götestams retning er at det potensielt skyter en generasjon i benet fremfor å være et skremmeskudd med positivt fortegn som maner til måtehold og bevissthet om et fenomen som opptar mange.

Må tas på alvorFor det er ikke bra å spille for mye. Det er heller ikke bra å bruke lange dager i sofaen med en annen type visuell underholdning som også har blitt slaktet av diverse typer forskning; TV'n. Det synes altså som om Götestams/Johanssons forskning bekrefter det vi allerede vet fra før – og jeg sier det igjen, overdreven bruk kan være skadelig for noen.

Det er flott, man trenger vitenskapelig forskning på området, og temaene er mange – fra den aktuelle avhengigheten til gevinsten i form av utvikling av nevnte fysiske egenskaper til at det rett og slett kan fungere som en sosial katalysator i ungdomsmiljøer. Helt på siden av populær oppfatning om at dataspillere er innesluttede og asosiale.

Det er et sammensatt tema som må tas på alvor.

Man kan dog stille seg spørsmålet om i hvilken grad det er fornuftig å ty til noe som minner kraftig om skremselsretorikk.

Dette har man vel sett før i forbindelse med ublu ting som popmusikk og seksualopplysning for nevnte aldersgruppe?

Fenomenet kan kanskje med fordel belyses av en mer helhetlig tilnærming fremfor å fortelle landet at vi risikerer en ungdomsgenerasjon "... som bare klarer seg i et rom med en PC."