Jula er tiden for å fornekte gjeld, arbeid og økonomiske forskjeller. Har du avklart ungenes forventninger til jul?
«Vil bare stoppe tiden og at jul ikke kommer» sier en mor uten penger i VG.
Hun sliter med at nye regler på Finn.no gjør at hun ikke kan sette inn annonse og be om hjelp. Norske banker derimot, har en rekke såkalte «forbrukerøkonomer» som står klare for å hjelpe. Retorisk.
– Hun bør redusere forventningene og skjønne at penger ikke er så viktig.
Folk med store formuer har det ikke så lett de heller, men Charles Dickens «En julefortelling», fra 1843 gir alle et ideal for hvordan jula skal være.
Selv om jula er gammel, er den moderne jula et produkt fra Dickens tid. Det var på midten av 1800-tallet jula ble revitalisert og privatisert.
«Humbug», sier julefortellingens gnier, Ebenezer Scrooge, i protest. I år gestaltes han av en fælslig Anne Krigsvoll på Nationaltheatrets hovedscene. Surpompen er figuren den «ekte» julefølelsen speiler seg i.
Han krever inn penger fra skyldnere, skviser ansatte og gir ikke til tiggere. Mens hans assistent Bob Cratchit og hans fattige familie feirer jul med det lille de har.
En skjellsettende julenatt oppsøker tre gjenferd Scrooge, og viser ham hans fortid, nåtid og framtid – blant annet med innblikk i den omsorgen i Cratchit-familien, og det stygge ettermælet som venter Scrooge.
Da erkjenner han at han må bruke rikdommen annerledes. Han ettergir gjeld, gir assistenten fri, og skaffer familien overdådig julemat.
I 1848, bare fem år etter Dickens publikasjon, forsøkte Karl Marx og Friedrich Engels å mane fram «kommunismens gjenferd» i Europa.
«Eliten i Europa frykter kommunismen, vi må la dem tape kampen om kapitalisme som økonomisk system», var budskapet i deres manifest.
De lyktes ikke. Kapitalismen vant fram. Et system der noen få, kapitalistene, blir rike ved å eie produksjonsmidler. Mens mange, arbeiderne, har lønnsarbeid som eneste kilde til å skaffe seg ressurser.
I boka «Den industrielle revolusjon» argumenterer historiker Kristine Bruland for at veien fram til et slikt samfunn verken var brå som en revolusjon, eller tok utgangspunkt i industri. Den var derimot en århundrelang prosess, preget av kamp og motstand fra dem som havna på den arbeidende siden.
De ble frarøvet kontroll, blant annet ved at allmenninger ble privatisert, og de ble fratatt høytider. Jula vokste altså fram som høytid i en periode da folk motvillig ble disiplinert inn i en ny form for arbeid for andre.
Dickens fortelling beskriver jula som det motsatte av det disiplinerte arbeidet. Jula var å spre og bruke av varemangfoldet som vokste fram. Problemet med Scrooge var ikke det han gjorde. Å låne bort penger for å få enda mer penger, er en del av den kapitalistiske logikken. Og gjelda i seg er helt i sentrum.
Aller helst bør folk kjøpe varer med det de låner, og betale gjeld med det de tjener. Sånn er de nødt til å jobbe neste måned også, og det vil alltid være et krav på framtida fra nåtida.
Problemet med Scrooge var at han ikke var med på pengebruken som må til for at helheten skal gå opp. For jula er tiden for å fornekte gjeld, arbeid og økonomiske forskjeller. Forbruket trengs i økonomien, men det trengs også som en del av rettferdiggjøringa av et system der mange jobber for at noen skal bli rike.
Det er en belønning i tilgang til varene. Og mens fremveksten av fabrikker flyttet arbeidet til et annet sted enn der folk bodde, ble forbruket stadig mer privat.
Ingen har gjort mer enn Dickens for å privatisere jula, skriver historiker John R. Gillis. Scrooge viser de rike at de må gi almisser for å ikke bli upopulære i jula, mens Cratchit-familien er forbilde for alle, og viser at jula er det private forbrukets tid.
For mens arbeidet er et slit, og produksjonen instrumentell, er varene fylt med glede, omsorg og mening. For dem som får ta del. Forbruket menneskeliggjør kapitalismen, forklarer antropolog Daniel Miller.
I butikken, når lønna skal brukes, og når varene sirkulerer i familien, forsvinner det instrumentelle og produktive og varene glir inn i det mellommenneskelige. Slik blir det mulig å fortsette runddansen, holde ut arbeidet og akseptere rikdommen til noen få.
Men det private ved jula er ingen frihet som betyr at det er fritt fram for å velge hvordan jula skal feires. Mer er det en privatisering av ansvaret for riktig jul. Derfor sliter familier uten penger og folk uten entusiasme.
Bankene har en absurd rolle i å få jula til å gå opp moralsk. Hver jul får DNBs «forbrukerøkonom» Silje Sandmæl snakke ned penger i media.
Først da hun i 2010 dukket opp som Nordeas representant og fortalte at hun ga venninnene «tid» i julegave, for «tid er en god gave og det er gratis!». I år når hun anbefaler foreldre å «forventningsavklare» med barna sånn at de kan få ting som er gratis i julekalenderen.
En tilsvarende oppfordring til fattige om «å tenke bort» dårlig råd, kommer fra Sparebank 1’s «forbrukerøkonom» Magne Gundersen. I P4 forteller han at «det er ikke sånn at det må være mange eller dyre gaver for at man skal ha en fin julekveld og julefeiring».
Jula har tatt over noe av den funksjonen middelalderens karnevaler hadde som en fest som bekrefter samfunnets orden. Mens karnevalet snudde verden på hodet, så alle kunne se hvor galt det går om husmannen får prøve seg som baron, bekrefter julas almisser ulikhetenes moralske berettigelse.
Så lukkes tusen juledører. Har du da for dårlig råd eller lite ork til å ordne en jul ungene rakryggede kan fortelle klassekameratene om, kan du takke deg selv for å ikke avklare forventningene godt nok.
Hva mener du? Slik skriver du for Adresseavisen Midtnorsk debatt!