Historien om gameren som foreldrene trodde døde ensom, men som fant sin flokk i dataspill, er et av flere eksempel på norsk dokumentar i verdensklasse for tida.
Inn mot helga var det verdenspremiere på den norske dokumentaren «Ibelin» på Sundance-festivalen i USA og på Tromsø Internasjonale Filmfestival. Filmen handler om livet til den muskelsyke gameren Mats Steen som døde 25 år gammel i 2014.
Den bemerkelsesverdige historien og måten den er fortalt på i filmen, vil røre mange, også internasjonalt. Filmen kommer på Kosmorama i mars og er en ny stor triumf for regissør Benjamin Ree og for norsk dokumentarfilm.
Historien om Mats Steen, og det foreldrene oppdaget da de logget seg inn på datamaskina hans etter hans død, har rørt mange allerede. Den traff millioner for fem år siden da NRK.no fortalte den til publikumsrekord på nett. BBC fikk oversatt og publisert den virale NRK-saken til Vicky Schaubert internasjonalt.
Dokumentarfilmskaper Benjamin Ree fikk internasjonalt gjennombrudd med sin forrige film, «Kunstneren og tyven» i 2020. I «Ibelin» forteller han historien om Mats’ liv og død med en sjelden sykdom. Filmen viser og forteller hvordan den unge mannen som kalte seg Ibelin når han spilte dataspillet World Of Warcraft, knyttet bånd, vennskap og hadde et sosialt liv og livserfaringer som foreldrene ikke ante omfanget av før etter hans død.
Filmen følger Steen fra fødsel til begravelse gjennom hjemmevideoer og intervju med den nærmeste familien. Det som gjør filmen unik er at den går inn i Steens verden som dataspiller. Gjennom spill-logger og animasjon gjenskapes noen av situasjonene, replikkene og relasjonene som Steens avatar Lord Ibelin spilte ut i løpet av de rundt 20 000 timene han tilbrakte i spillet.
Timetallet tilsvar ca. ti år i fullt arbeid. Foreldrene var bekymret for sykdommens begrensning på sønnens muligheter til vennskap, sosialt liv og erfaringer etter som han ble svekket og mer isolert. Vi møter virkelige personer fra flere land som viser hvordan og hvorfor Steen og hans Ibelin betød noe for mange mennesker. Historien og filmen gir litt andre perspektiv på debatten om ungdom og dataspill enn de vi vanligvis møter.
En helt annerledes, men minst like god ny norsk dokumentar som hadde premiere i Tromsø er Øystein Mamens «Straff». Den bør også skape debatt og ha appell langt utover Norge. Filmen følger fire fanger i høysikkerhetsfengselet i Halden. De deltar i fengselets tilbud om å leve som munker i 21 dager, eller «retreat» som det klosterlignende fengselsprosjektet kalles.
I filmen møter vi fanger dømt for drap, narkotika og gjengkriminalitet. De må sone i stillhet, bønn og med åndelig veiledning. Øystein Mamen er en av landets beste filmfotografer blant annet for Dag Johan Haugeruds «Barn». I nærgående svart-hvitt skildrer han fire svært forskjellige menn som ikke er Guds beste barn. Det er forbløffende fengslende å følge dem, mye i stillhet og litt i refleksjon om spørsmål som tilgivelse, skyld og kjærlighet, i en fengselsfilm helt utenom det vanlige.
Det virker som en skjebnens ironi at to av årets sannsynligvis beste norske filmer, uansett kategori, har urpremiere like etter at det ble kjent at Norsk filminstitutt kutter i midler til norsk dokumentarfilm. Dokumentarsatsingen kuttes med fire millioner i 2024. Direktøren i Norsk filminstitutt, Kjersti Mo, begrunner kuttet med at det er på tide å satse mer på spillefilm, og at det er et ønske fra bransjen selv å satse mer på spillefilm.
De som lager dokumentarfilm er selvsagt ikke enige i det. Det er ingen tvil om at norsk dokumentarfilm er inne i en gullalder. Både «Ibelin» og «Straff» er tatt ut til prestisjetunge amerikanske festivaler allerede. Fire millioner kroner utgjør dessuten mye mer som støtte til dokumentarfilm, enn til spillefilm. En gjennomsnittlig norsk spillefilm koster mye, mye mer å lage enn en gjennomsnittlig dokumentarfilm.
Filminstituttet må ta også hensyn til publikumsmarkedet på kino. Norske spillefilmer fra krigen er dessuten kostbare. Selv om fjorårets mest sett norske dokumentarfilm på kino, «Fedrelandet», ble sett av over 90 000, var det ni norske spillefilmer som trakk flere på kino.
Når det gjelder å bevege publikum har spillefilm vel så mye å lære av dokumentarfilmen som omvendt i Norge for tida. Norske filmskapere har de siste åra markert seg mer enn noen gang internasjonalt, både med dokumentarfilm og spillefilm. Derfor virker det lite fruktbart å proklamere kutt i dokumentarstøtten for å satse mer på spillefilm. Hvis det kommer norske spillefilmer i år som er bedre enn eller like gode som «Ibelin» og «Straff» blir det et bra norsk filmår i kvalitet – bedre enn fjoråret. I løftet for norsk film vi har sett de siste åra har originalitet og kvalitet vært avgjørende for det internasjonale gjennomslaget. Der hører dokumentarfilm opplagt med i bildet.
Les flere kommentarer av Terje Eidsvåg her
Hvordan skal vi snakke med barna om Elvis?