Fra streik, sosialisme og solidaritet til seremonier, symboler og Støre. 1. mais betydning er dramatisk endret.
«Så samles vi på valen,
Seiren vet vi at vi får.»
«Internasjonalen» – verdens mest kjente arbeidersang – er uløselig knyttet til 1. mai. I hundre år har sangen satt tonen for møter, kongresser og demonstrasjoner verden over. Her i landet er det i dag de færreste på en LO-kongress, på et Ap-landsmøte eller på 1. mai som kan teksten, bare første linje: «Opp, alle jordens bundne treller».
1. mai er blitt kalt arbeidernes internasjonal kampdag, arbeidernes dag og arbeidets dag. Det har vært en festdag, barnas dag og kirkens dag. Det er fortsatt en dag for tog og taler, hornmusikk, røde flagg og noen gamle faner, paroler og politikk. Det er flaggdag, fridag og offentlig høytidsdag, og en dag for markering av samhold og styrke, symboler og sang.
Mye av kraften er gått ut av 1. mai som kampdag, også som dagen for å vise internasjonal solidaritet. Som barnas dag har 17. mai overtatt, og som festdag havnet 1. mai på arbeiderklassens skraphaug ganske fort, påvirket av at avholdssak og kristentro fikk fotfeste i arbeiderbevegelsen.
Det som i dag preger markeringene er seremonier og symboler, tradisjoner, taler og tog. Årets hovedparole er «Trygge jobber og nytt flertall». Trygge jobber er så mangt, og et så uskarpt slagord at alle kan si seg enig. Nytt flertall er en appell om Ap-leder Jonas Gahr Støre som ny statsminister, noe det er mer delte meninger om.
Det er ikke mange saker 1. mai i har satt på dagsorden i etterkrigstiden, som ikke det politiske systemet allerede hadde fanget opp. Noe av forklaringen er de tette båndene mellom Ap og LO. Heller ikke i Ml-tiden på 1970-tallet ble det slått sprekker av betydning i samholdet mellom Ap og LO.
1. mai er i dag ukontroversiell. Borgerlige partier har i flere år hatt sine arrangementer. Statsminister Erna Solberg (H) har sagt at hun vokste opp i en tradisjon der det alltid ble flagget på 1. mai. VG dokumenterte at Ap-leder Jonas Gahr Støre ikke flagget 1. mai i 2013. Han forklarte det med at det ikke var tradisjon i hans familie å flagge.
Selvsagt ble det oppstyr.
Året etter heiste han flagget klokken 06.50 med mediene til stede. Flaggstriden illustrer at 1. mai fortsatt står sterkt – som symbol. Flagget er jo det sterkest symbolet vi har.
Erna Solberg satte på sett og vis en ny, borgerlig standard som nok gjorde slutt på mye plenklipping i villastrøkene denne dagen. Da hadde nåværende kunnskapsminister, Torbjørn Røe Isaksen (H), allerede tatt et kraftfullt oppgjør med Høyre- og Frp-ungdommens provokasjoner. – Ligg unna 1. mai, var hans budskap i 2012.
EEC-, EF- og EU-striden endret Senterpartiet holdning til dagen. Selv om mange bønder fortsatte med å spre møkk 1. mai, var det nok i håp om ikke å bli oppdaget. KrF-folkene har hatt en mykere tilnærming, men har som regel valgt kirken foran togene. Kirkebesøk er også en tradisjon i arbeiderbevegelsen. SVs forhold til 1. mai fremstår som et radikalt påheng til LO/Ap-makten, med unntak for noen år på 1970-tallet da SV og noen fraksjoner hadde egne arrangementer.
Venstres forhold til 1. mai har gamle røtter. Som så mye annet, har partiet i etterkrigstiden hatt et ambivalent forhold til dagen. Partileder Trine Skei Grande gikk for første gang i tog i 2010. Fremskrittspartiet har en helt annen historie, med Carl I. Hagen som år etter år skapte den største oppmerksomhet med sine taler på Torvet i Trondheim. Motdemonstrasjoner med mye politi, råtne tomater og egg satte de tradisjonelle markeringene i skyggen.
Med unntak for det dramatiske bombeangrepet mot Ml-toget i Oslo i1979, har denne dagen stort sett vært en fredelig demonstrasjon her i landet. Det har vært husokkupasjoner og skarpe markering blant annet i Trondheim og i hovedstaden.
Historisk sett ble dagen kjempet frem med vold og drap på amerikansk jord. Det startet med generalstreik i 1886, og ble til en internasjonal demonstrasjonsdag fra 1890. Det var første gang arbeiderbevegelsen i hele Europa markerte sin styrke på samme dag.
Den største seieren 1. mai kan knyttes til er åtte timers normalarbeidsdag. Det var ikke et ensidig krav om kortere arbeidsdag, men formulert som et genialt slagord: Åtte timer arbeid, åtte timer fri, åtte timer hvile.
Åttetimersdagen gjelder fortsatt.
Det tok sin tid her i landet før åtte timer ble normal arbeidstid. Mange i Ap/LO-toppen mente lenge det var for drastisk. Det gikk raskere å få 1. mai tilbake som offentlig fridag. Det var noe av det første Johan Nygaardsvold (Ap) sørget for som statsminister, og fikk det vedtatt i Stortinget i 1947. Nedleggelse av krans ved bautaen over «Gubben» blir som alltid en symboltung markering i Hommelvik mandag.
Det var Vidkun Quisling som innførte 1. mai som fridag i april 1942. Den ble opphevet rett etter krigen, men altså gjeninnført to år senere. Det er naturlig å tro at Quisling var inspirert av nazistene i Tyskland som nesten ti år tidligere gjorde 1. mai til fridag og nasjonal festdag. Dagen ble konsekvent omtalt som «arbeidets dag», noe også Quisling gjorde, og noe som fortsatt forekommer i norsk politikk og presse.
Røde flagg var 1. mais varemerke og er det delvis fortsatt. De første røde flaggene som ble heist på offentlige bygninger her i landet skapte skarp strid. Bakteppet var den russiske revolusjonen. Sovjetunionen brukte det røde flagg med hammer og sigd for alt det var verdt.
I sovjettiden var 1. mai den største merkedag, på mange måter viktigere enn nasjonaldagen. Den Røde Plass ble brukt til en maktdemonstrasjon uten sidestykke. Nasjonaldagen var markeringen av oktoberrevolusjonen, som underlig nok fant sted i november. I flere tiår var «Internasjonalen» nasjonalsangen i Sovjetunionen. Men i mange sovjetrepublikker var 1. mai mer preget av nasjonalisme enn sosialisme og kommunisme.
«Alle jordens bundne treller» feirer ikke 1. mai, går ikke i tog, har ikke arbeid og ingen fin dress eller kjole å hente frem. Ufattelig mange sitter fast i flyktningleirer og i bunnløs fattigdom. Solidaritet preger ikke programmene for årets markering her i landet.
Støre som statsminister er blitt viktigere enn internasjonal solidaritet.