Visepolitimester Marit Fostervolds uttalelser i Adresseavisen viser at hun ikke forstår hvordan det norske samfunnet fungerer og har utviklet seg.
De lovene som i dag ivaretar rettighetene til kvinner, barn, homofile og de med en annen hudfarge, kom i nesten alle tilfeller fordi det var behov for å beskytte disse gruppene mot det som da var norske verdier. Lovene bidro til å endre verdisettet hos mange, men ikke alle. Det finnes titusener av rotekte nordmenn, fra karismatiske kristne miljøer, som er motstandere av de fleste av disse samfunnsmessige endringene. De har et verdisyn som er diametralt motsatt av det majoritetsbefolkningen i byene har. Flere regioner i Norge domineres fortsatt av det mange mener er dårlige holdninger til kvinner og til homofile. Det er med andre ord en motsetning mellom det loven sier og det verdisynet som forfektes av en stor del av befolkningen.
Her er visepolitimesterens uttalelser
Man må igjen og igjen minne om at likestillings- og diskrimineringslovene er nye. De ble drevet gjennom i løpet av 1900-tallets siste tiår av modige politikere som staket ut den kursen visepolitimesteren i dag beskriver som norske verdier. Men dette skjedde ikke enstemmig. Integreringsminister Sylvi Listhaugs parti har konsekvent stemt mot nesten alle lovendringer som i tidens løp har gitt kvinner og homofile en tryggere og mer representativ plass i det norske samfunnet. Fremskrittspartiets verdisyn er så langt unna verdiene til nesten halve den norske befolkningen at man skulle tro disse gruppene kommer fra forskjellige land og har vokst opp under helt adskilte forhold.
Og hva sier det om Norge? Jo, det forteller oss klart og effektivt at det ikke er verdier som binder oss sammen til en nasjon. Det som binder oss sammen er det visepolitimester Fostervold er ansatt for å håndheve, nemlig loven. For til tross for at trøndere og vestlendinger, godhetstyranner og innvandringskritikere kjemper en innbitt kamp for temmelig adskilte verdier, anerkjenner de for det meste loven som en makt de uavhengig av verdisyn må underkaste seg.
Loven har nesten alltid kommet forut for de verdimessige holdningsendringene i befolkningen. Derfor avgjorde man ikke spørsmålet om kvinnelig stemmerett, likestillingslovene, avkriminalisering av homoseksualitet og ekteskapsloven gjennom folkeavstemninger, men gjennom votering på Stortinget. Vår politiske samfunnsmodell bygger på at vi gir myndigheten over vårt land til valgte representanter.
Disse skal så utvikle landet vårt videre gjennom lover som peker framover mot det vi er best tjent med, både økonomisk og moralsk. Norge har aldri hatt direkte demokrati som gjør at lovverket til enhver tid speiler befolkningens verdisyn. Hadde det vært tilfellet ville Sylvi Listhaug fort blitt satt på sidelinjen og erstattet av noen som var mer positivt stemt både til kvinners og homofiles rettigheter. Men det blir hun ikke fordi vårt samfunn og vår demokratimodell ikke er innrettet slik.
Det Fostervold beskriver som Norge er ikke Norge. Det er Sveits. Der skjer de fleste lovendringer gjennom direkte folkeavstemninger, og forholdet mellom verdier og lover er dermed langt tettere. På grunn av dette fikk kvinner i Sveits ikke stemmerett på føderalt nivå før i 1972. På lokalt nivå innførte den siste kantonen denne lovendringen i 1990. Og i Sveits som i Norge snakkes det nå om at dårlig kvinnesyn er et brudd på urgamle nasjonale verdier.
Det er uforståelig at en leder innenfor politietaten, som utelukkende skal håndheve norsk lov, begynner å snakke om at innvandrere må følge norske verdier. Hvilke verdier da? Det som flertallet i bibelbeltet på Sør- og Vestlandet står for, eller det som flertallet i Trøndelag står for? Det å antaste kvinner er ulovlig, det å nekte kvinner tilgang til arbeidsmarkedet er ulovlig, det å diskriminere homofile er ulovlig. Innvandrere skal følge loven og skal straffes dersom de bryter den. Men de skal slippe å lete febrilsk etter en nasjonal verdikonsensus som ikke eksisterer. Og det er ikke den til enhver tid sittende regjeringen som setter standarden for hva norske verdier er. Sett deg i en innvandrers sted og prøv å finne det verdimessige bindeleddet mellom tidligere inkluderingsminister Inga Marte Thorkildsen og integreringsminister Sylvi Listhaug.
Vår nasjon samles av lover og under dette et demokrati som gir rom for å krangle så busta fyker om verdier. Vi er ikke det landet Fostervold beskriver oss som. Vi må ikke som sveitserne skamme oss over vår egen historie i møte med nesten alle andre europeiske land. Og ekteskapsloven er like gjeldene i de delene av Norge hvor flertallet er motstandere av den, som i Oslo og Trondheim.