Boken om terroristens mor er en uverdig markering etter en lang og verdig juridisk og politisk prosess. Den gir ikke mye ny forståelse til det ufattelige.
Tidligere NRK-kjendis og selverklært medieoffer, Marit Christensen, fortjener det bråket hun har fått. Det viser at samfunnet reagerer normalt, stiller krav og har en standard det er grunn til å være stolt av. De grusomme terrorhandlingene 22. juli 2011 ble i etterkant håndtert på en måte som også skapte internasjonal oppsikt. – Mer demokrati, mer åpenhet, sa daværende statsminister Jens Stoltenberg.
De juridiske og politiske prosessene som er gjennomført står det respekt av. Etter å ha fulgt både rettssaken, Gjørv-kommisjonen og det politiske etterarbeidet, var det nesten uvirkelig å være til stede på Marit Christensens pressekonferanse i går. En i særklasse alvorlig og vanskelig sak, som ned til minste detalj er blitt håndtert med usedvanlig ryddighet og respekt, rotes til i et kaos av uklarheter som gjør forfatteren mer interessant enn Wenche Behring Breivik, terroristens mor.
Det er trist og det er tragisk. Boken er krenkende for den avdøde, som før hun døde meget syk, måtte leve med at den verste terroristen i norsk historie var hennes sønn. I denne tilstanden måtte terrordømte Anders Behring Breiviks mor leve med en forfatter hun før terroren ikke hadde møtt, som ville ha hennes historie, og som ikke var klar på når hun var venninne, omsorgsperson eller profesjonell skribent. Det er ikke bra, for å si det pent. Det er skrekkelig.
Marit Christensen var ikke journalist i denne saken. Hun var heller ikke biograf. Hun var knapt noe som kan kalles midt imellom, noe boken bærer preg av fordi det er vanskelig å lese ut av teksten hvem som snakker til enhver tid. Nå påberoper Christensen seg et samfunnsoppdrag. Men det betinger at du har noe å komme med, og at du har forstått hva du skriver om.
Forholdet mellom Breiviks mor og forfatter Christensenble brutt flere ganger, og det er fortsatt uklart hvordan det var, naturlig nok. Terroristens mor er død, og vi har bare forfatterens versjon. Både forlaget og forfatteren har nå gitt blaffen i avdødes siste ønske om ikke å gi ut boken. Det er rått.
På mange måter er boken om Breiviks mor, boken vi ikke trenger i lys av både innholdet og støyen.
Først og fremst fordi den gir så lite bidrag til en ny og bedre forståelse av de ufattelige terrorhandlingene. Historien om terroristens bakgrunn, familie, far og mor, oppvekst og sosiale relasjoner, er selvsagt viktig i lys av å kanskje kunne forstå litt mer av hvorfor det kunne gå så galt. Men det betinger noe nytt, og en kontekst med nye fakta i en samlet analyse, der det som nå er blitt til grafsingen, blir vesentlige detaljer på veien mot et bedre helhetsbilde. Slik er det ikke blitt. I stedet får vi servert detaljer om for eksempel hvordan en kreftsyk pasient med behov for psykiatrisk bistand kommer seg på do. Det er pinlig fra et seriøst forlag.
Boken kan minne om misbruk av en kilde som burde vært beskyttet, og som ba om det rett før hun døde.
Svært mye ble dokumentert under rettssaken, der Breviks mor slapp å møte, etter å ha gjennomført et syv timers langt politiavhør etter arrestasjonen. Hennes historie er ikke oversett eller glemt – på ingen måte. Wenche Behring Breivik var ikke et medieoffer, slik forfatteren ville ha oss til å tro i lys av seg selv.
Moren var et terroroffer. Hennes sønn var og er terroristen.