Fjes til fjes

Han var morsom på min bekostning en gang igjen siden Facebook kom til verden og jeg umiddelbart bestemte meg for ikke å bli venn med flere enn de jeg allerede snakker med om dette og hint.

Det går ikke an å være journalist uten å være på Facebook, har han sagt mange ganger. Det ligger så mange nyheter og dupper i vannskorpa mellom meldingene av forskjellige slag. Han har rett.

Likevel har jeg aldri orket å bli en del av denne gjengen som legger ut bilder av seg selv i all verdens positurer, med kjente eller ukjente, ledsaget av tekstlige tilleggsopplysninger som at bildet er fra Alpene den dagen Edgar fylte fire og kjørte snøbrett alene for første gang, og at dama til venstre på gulvet foran senga husker jeg ikke engang navnet på.

Jeg forteller mine nærmeste hvor jeg drar og stort sett hvem jeg har vært sammen med etterpå, fjes til fjes. Jeg har aldri hatt sansen for å fortelle folk jeg gikk i fjerdeklassen med en gang for evigheter siden at jeg forrige helg hadde en flott tur med bikkjene i det svenske høyfjellet. Jeg tror ikke de bryr seg heller. Men mine nærmeste synes det er trivelig å høre at jeg hadde det fint der og da og hvor det nå var jeg befant meg, når jeg ringer eller vi treffes.

Facebook gir journalister nyheter, det er opplagt. Men Facebook gir folk frysninger nedover ryggen også, både før og etter nyheten om at Facebook og grunnlegger Mark Zuckerberg gjennomfører den største omleggingen av nettsiden siden den ble opprettet: Med det til følge at alt du har gjort på hele Facebook blir publisert på profilen din. Det er med andre ord sannhetens øyeblikk som venter.

Sannheten om hva du skrev i fylla om henne eller han eller begge to og som du hatet akkurat da – men som du egentlig synes er ålreite begge to en dag eller to senere.

Av alle ting som nå dukker opp på skjermen er listen over en persons kjærlighetsforhold, hvis profileieren har lagt det ut. Og det er det mange av dere som har, er jeg blitt fortalt.

For ikke å glemme sykejournalen. Sykdommer er et yndlingstema for mange av oss til daglig, så hvorfor ikke på Facebook? Kanskje ikke så hyggelig å bli påminnet psykoser eller sur svie fire år etterpå?

Ole Morten Knudsen i personverntjenesten slettmeg.no sa det sånn til vår avis forleden: «Her må man være fryktelig forsiktig, for eksempel hvis man legger ut hvem man har ligget på rom med på sykehuset. Veldig mange synes nok ikke det er hyggelig at andre skriver om deres sykdommer – ikke minst fordi funksjonen Livshendelser som standard er satt til offentlig.»

Mine hemmeligheter dør med hundene mine.

stein.slettebak.wangen@adresseavisen.no