Om få dager kommer Trondheim kommunes rapport om de såkalte helsereisene. Vi forventer klarhet i hva som skjedde da kommunale ledere reiste verden rundt, sponset av leverandører. Oppfølgingen må skje i full åpenhet.
I vinter har flere oppslag i Adresseavisen avdekket at ledere i kommunehelsetjenesten gjennom flere tiår har hatt et svært nært forhold til leverandører av helseprodukter.
Det første oppslaget fortalte at 30 helseledere fra kommuner i Sør-Trøndelag, de fleste fra Trondheim, gjennomførte en tre uker lang tur til Australia. Det som ble presentert som en faglig studiereise, viste seg å ligne mest på en ferietur. Mer krevende var det at turen ble sponset av leverandører som konkurrerte om store leveranser til det offentlige og at reisen for enkelte skjedde i betalt arbeidstid.
Det som først så ut til å være en enkeltstående tankeløshet, viste seg å være noe helt annet. I 30 år hadde helseledere drevet sitt eget forum med studieturer og samlinger mange steder i verden, i stor grad finansiert av bidrag fra kommunenes vare- og tjenesteleverandører.
Det var ingen tvil om at det som hadde foregått, var i strid med regler og retningslinjer. Politikere reagerte med oppgitt hoderysting. Kunne dette virkelig ha foregått over så lang tid, uten noen form for aksept eller inngripende kontroll?
Oppslagene i Adresseavisen fikk umiddelbare følger. Kommunen selv gikk straks i gang med å granske helseturen til Australia, og kontrollkomiteen i Trondheim kommune ba om en utvidet rapport for å få oversikt over omfang og bredde. Det er svaret på dette oppdraget som ventes i begynnelsen av juni.
Jeg er ikke i tvil om at revisjonsarbeidet vil gi et godt bilde av hva som faktisk har skjedd. Jeg er heller ikke i tvil om at det må komme frem hvem som har deltatt på hva. Fra før vet vi også at det som har skjedd, ikke er i tråd med det som finnes av regler og retningslinjer.
Når det likevel kunne skje, viser det med største tydelighet at regelverk ikke er nok. Det er derfor behandlingen og oppfølgingen av granskningen blir så avgjørende for fremtidig tillit og troverdighet.
Trondheim kommune handler alene for over tre milliarder kroner i året. Det offentlige er storkunden for svært mange leverandører av varer og tjenester. Derfor sier det seg selv at måten avtaler inngås på, er et svært viktig samfunnsspørsmål.
Tre grunnleggende krav må være på plass:
1. Offentlige anbudsregler skal sikre konkurranselikhet. Innkjøp av en viss størrelse må alle kunne konkurrere om på like vilkår. Om dette finnes det detaljerte, tydelige og forpliktende regler.
2. Den enkelte innkjøper må sikre at de som gjennomfører slike prosesser, har nødvendig integritet. Det må ikke kunne skapes mistanke om at noen har bindinger eller fordeler som kan påvirke uavhengig behandling og avgjørelser.
En rekke medieoppslag gjennom flere år dokumenterte altfor tette bånd mellom offentlig ansatte og kommersielle aktører, ikke minst innenfor helseetaten. Legemiddelfirmaer finansierte opplæring og forskning, langt utenfor det kundeforholdet skulle tilsi. Oppvasken rundt dette førte til klarere regler. Og praksis, trodde vi.
3. Regler må følges opp. Det er et lederansvar å se til at praksis er i tråd med regler og retningslinjer.
I denne saken er nettopp dette et hovedspørsmål. Hvordan kan en ureglementert praksis ha fått pågå uten at dette ble oppdaget og tatt tak i, over så lang tid?
Vi må kunne forvente at administrasjonens rapport ikke bare forklarer hva som har skjedd, men også hvorfor det kunne skje. Var de involverte klar over at de brøt interne regler, eller hadde de grunn til å tro at praksisen var akseptert?
Noen ganger kalles dette et kulturspørsmål. 22. juli-kommisjonen var opptatt av organisasjonskulturer i offentlige etater. Det ble blant annet definert som mangel på oppfølging av de reglene man selv hadde laget og var enige om.
Så kan man spørre om det er tilstrekkelig med regler, retningslinjer og god oppfølging. Jeg tenker at det er minst to tilleggskrav som må stilles.
Det ene kravet er klare avtaler om hvordan ansvarlige skal få innsikt i produkter og leverandører og hvordan ansatte skal få kunnskap og opplæring i bruk av utstyr med mer.
Når det offentlige gjør store innkjøpsavtaler, bør nødvendig opplæring og oppfølging være en naturlig del av avtalen. Det bør avtales tydeligere hvilke oppfølgingstiltak som er nødvendig, hvordan de skal gjennomføres og hvordan kostnadene skal fordeles. Gjør man klare nok avtaler, vil det vanskeligere oppstå tvil om hvilken kontakt mellom kjøper og selger som er rimelig, akseptabel og nødvendig. Kurs og erfaringsutveksling er naturlig. Feriereiser til Australia er åpenbart utenfor en naturlig avtale.
Det andre kravet er åpenhet. Jeg synes Trondheim kommune så langt har tatt tak i helsereisene på en offensiv måte. Viljen til å rydde opp er tydelig uttrykt. Alle kan skjønne at det er belastende å erkjenne og gripe fatt i ubehagelige saker som dette. Men oppryddingen kan ikke skje i bak lukkede dører.
Åpenhet skaper tillit til at alle sider av saken blir forsvarlig tatt opp og belyst – og er også det beste forebyggende tiltaket. Ingen må være ukjent med hva som er akseptabelt og hva som ikke er det. Ingen må være tvil om at reglene man arbeider etter, blir fulgt opp og etterlevd.
Nettopp i denne saken er åpenhet særlig viktig. For det er ikke nok å kartlegge hva som har skjedd og eventuelt plassere ansvar hos enkeltpersoner som har vært involvert i en uakseptabel praksis. Prosessen må gjenvinne den tillit kommunen som institusjon trenger for å kunne arbeide videre med troverdighet.
Da er det ikke plass til å skyve noe under teppet. Kommunene skal ikke bare lege et sår, men sikre varig, god allmenntilstand. Derfor er det ikke nok med plaster på såret.