Når Anne B. Ragde går ut med dunder og brak i et intervju i Adresseavisen, om at hun ikke er feminist, så er det hennes valg. Det er fortsatt ytringsfrihet i dette landet. Jeg blir ikke provosert over det utsagnet. Men når hun derimot mener, også med dunder og brak, at kvinner sutrer, at vi har ingen grunn til det, vi har det godt, vi burde heller støtte kvinner i Afghanistan og andre kvinneundertrykkende regimer – da er det noe i tankegangen hennes som glipper for meg.
Hva veit hun om kvinners, de av henne nedsnakkete feminister, hva veit hun om deres utrettelige arbeid for kvinner, afghanske som iranske, syriske, ukrainske, pakistanske, afrikanske, hvor det kontinuerlig jobbes gjennom innsamlinger, underskriftskampanjer, demonstrasjoner, helsehjelp, påvirkning og synliggjøring på ulike vis. Jeg kan ikke huske å ha sett henne opptre, gi sin stemme, være tilstede, verken i det ene eller andre forumet.
Hedres på Wall of Feminism: – Norske kvinner har ikke noe å sutre for
«Kvinner har det godt her i landet» sier hun. Ja, jeg er ikke uenig i det. De fleste av oss har det. Og hvem sin fortjeneste er så det? Hvem har jobba frem disse «godene» for oss? Vi står på skuldrene av tidligere tiders feminister. Anne B. glemmer den delen av historien. Glemmer at vi fikk lite og ingenting givende av det mannsdominerte samfunnet. Overser at kvinnene har måttet kjempe seg til rettigheter. Kollektivt kjempet fram. Hun krampeholder på å være det sterke individet som hverken har hatt behov, har behov for eller kommer til å ha behov for noe utenfor seg sjøl.
Jeg kom i tanker om Nini Roll Ankers roman «Den som henger i en tråd» hvor forfatteren skildrer det harde livet for syerskene på en konfeksjonsfabrikk. En kvinne tar mot til seg, går til sjefen, sier lønna er sultelønn og ber han om å gi dem lønnspålegg. Ja, svarer han, det skal DU få, så dyktig som du er. Men glem de andre.
Syersken takker nei.
Anne B. er sterk, hun er dyktig, hun sier i intervjuet jeg leste i Adressa, at «jeg står på som en gal jeg, for å få lønna MI! Hun er ikke noe kollektivmenneske.
Så hun takker ja.
Hva mener du? Slik skriver du for Adresseavisen Midtnorsk debatt!
Politikerne har sine valgkampsaker – men hva er din? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no
Disse damene skaper debatt i musikkmiljøet: – Vi vil aldri sette oss i en bås
Når feminisme blir pakket i glossy papir