Politikeren som kjemper seg til stortingsplass på grunn av lønna, finnes ikke.
Mange mener politikerne på Stortinget tjener for godt og har for mange frynsegode og andre privilegier. Noen mener de tjener for lite og frykter at gode politikere forsvinner fordi lønnsnivået er for lavt. Nå er debatten i gang igjen fordi to markante profiler har takket nei til gjenvalg: Olje- og energiminister Ola Borten Moe (Sp) og Frps finanspolitiske talsmann, Ketil Solvik-Olsen.
Ingen av dem har oppgitt økonomiske grunner for å hoppe av politikken. Men andre tolker det slik. PR-mannen Sigurd Grytten, tidligere Ap-representant, mener det er fare for hjerneflukt fra Løvebakken om ikke lønnsnivået heves. SV-representant Snorre Valen fra Sør-Trøndelag mener godtgjørelsen er for høy og benytter anledningen til en reprise på partiets kamp mot økte politikerlønninger. Lønnskamper for øvrig støtter han gjerne.
«If you pay peanuts, you get monkeys», sa tidligere Frp-leder Carl I. Hagen i en debatt om stortingslønningene. Det var en spissformulering, men han har et poeng som fortsatt er viktig. Politikerne på Stortinget må ha en anstendig lønn uten å føle dårlig samvittighet eller ubehag. I flere europeiske land blir politikernes lønnsnivå også vurdert mot fare for korrupsjon og bestikkelser. Stortinget er en hektisk arbeidsplass store deler av året, men det er ingen jobb. Det er et tillitsverv, og det er ubeskyttet av arbeidsmiljøloven og overtidsbestemmelser.
I dag er lønna på 777630 kroner. Mange lønnsarbeidere tjener halvparten så mye. Svært få av dem havner på Stortinget i dag. De som gjør det, snakker likevel ikke om penger, men om politikk. Før var det langt flere lavtlønte som ble rikspolitikere. I dag er det mange broilere over alt. De har nesten aldri vært i arbeid utenfor politikken og preger både storting og regjering.
Lønnsnivået på Stortinget er så følsomt at politikerne fortsatt gruer seg for å trykke på stemmeknappen, selv om det nå bare er en formalitet. Heldigvis har en egen kommisjon overtatt ansvaret for fastsettelsen av godtgjørelsen. Men uten å endre Grunnloven, må politikerne fortsatt fatte endelig vedtak om egen lønn. Ingen andre gjør det.
Ifølge en gammel historie ble en representant for det daværende Bondepartiet sittende gråtkvalt igjen, etter et enstemmig vedtak i Stortinget om å senke godtgjørelsen. Hans familie ville få store økonomiske problemer. På spørsmål om hvorfor i all verden han ble med på forslaget, svarte han: Det var da ikke meningen at det skulle bli vedtatt.
Omtrent der er SV. Like standhaftig som de har vært i kampen mot kongehuset, er SV alltid parat når stortingslønningene skal heves. De sitter rundt Kongens bord, men er mot Kongen. De mottar full stortingslønn, men er imot enhver lønnsøkning. Snorre Valen har nå oppgaven med å fronte den populistiske protesten. For det er det det er, siden ingen i SV løper til Stortingets lønningskontor og ber om lavere lønn.
Mener SV-representantene at de er for godt betalt, så er det bare å melde ifra. Trønderen som i sin tid representerte RV på Stortinget, Erling Folkvord, spurte ikke stortingspresidenten en gang, før han gikk til lønningskontoret. Der fikk han lønna justert ned til det nivået han mente var anstendig. Det gikk utmerket, selv om prinsippet for stortingsrepresentanter er likelønn.
Målt mot lønnsnivået i barnehagene, som kanskje er SVs referanseramme, er stortingspolitikerne godt betalt. Sammenlignet med en fisker på en fabrikktråler, som kan tjene en hel stortingslønn før våren er omme, kommer politikerne dårlig ut. Nesten alle lobbyistene politikerne møter er bedre betalt. Og selv i små kommuner har ordføreren like høy lønn som stortingspolitikerne. Rådmennene har som regel mer.
Parlamentariske ledere får i dag lønn på nivå med statsråder, altså litt over 1,1 million kroner. Partiene betaler mellomlegget. Det gjelder alle de store partiene. Stortingspresidenten har lønn som statsministeren, altså 1,4 millioner kroner.
Det er lønn for strevet. Såpass har de fortjent.