Kristelig Folkeparti tar rollen som bremsekloss for å bevare dagens landbruk. Det nye bondepartiet kan håpe på distriktsbonus.
Vel kan Høyre og Fremskrittspartiet utrette mye på egen hånd for å sikre en ny landbrukspolitikk. Men alle lovendringer og alt som hører inn under jordbruksoppgjøret må til Storinget. Der kommer KrF til å stå beinhardt på bøndenes side, skal vi tro partileder Knut Arild Hareide. Mens Senterpartiet forsvinner inn i skyggenes dal i opposisjon, vil KrF fremstå som bøndenes beste venn.
I de borgerlige forhandlingene, mens det fremdeles var fire partier med, var det KrF som kjørte hardest for å holde tilbake Høyres og Frps reformiver. Kompromisset ble at jordbruksoppgjøret skal beholdes, men at det skal legges vekt på forutsigbarhet og reformer som kan gi lønnsomhet.
Det er den siste delen av kompromisset de blå utnytter med sin omfattende liste over lover og regler de vil endre. En enkel tolkning av samarbeidsvtalen tilsier at KrF må være med på forslag som øker lønnsomheten - så lenge forutsigbarheten blir ivaretatt. Forutsigbarhet er som kjent ikke synonymt med ingen endring.
Men allerede før den nye regjeringn er på plass er det klart at dette blir et stridspunkt. Og det er først og fremst tempoet i den planlagte omstillingen som gjør Hareide skeptisk. I vanlig KrF-ånd vil han ha tiltak som gir penger først, så reformer. Det betyr at de blå må levere akseptable jordbruksoppgjør for å få KrFs støtte til ulike tiltak for effektivisering. Det er ingen dristig spådom å si at det er duket for hestehandel i beste Senterparti-stil.
Risikoen for KrF er at partiet blir for mye forsvarer av det bestående - altså blir for likt Senterpartiet - på jordbrukspolitikken. Det er utvilsomt stemmer å hente fra velgere som er misfornøyd med Senterpartiet. Men hva er det som tilsier at KrF skal kunne gjøre en bedre jobb for bøndene enn det ekte bondepartiet?
Det kan også tenkes at de blå faktisk mener alvor med at lønnsomheten, og dermed produksjonen, i landbruket skal opp før man går løs på tollvern, overføringer, tilskudd og andre forslag som presser bøndenes økonomi. Og selvsagt kan det tenkes at en del bønder ser seg tjent med at kvoteordninger, konsesjoner og andre begrensninger på produksjonen blir fjernet. Interessant blir det også å se hvordan Arbeiderpartiet møter den blå jordbrukspolitikken. Ap har ikke akkurat stått på barrikadene for å konservere landbruket og kaste større subsidier etter bøndene. Det er nok å minne om tidligere landbruksminister Gunhild Øyangens omfattende og til dels omstridte endringer på 1980- og 90-tallet.
Høyre og Frp må uansett satse på å finne løsninger med Venstre og KrF. Og trolig regne med at det ikke er en farbar vei å splitte de to. Dermed går veien til reformer i landbruket gjennom Knut Arild Hareide.